Vi klarte det!

Etter 52 dager på tur kunne vi endelig strekke hendene i været, å slippe jubelen løs. Yukon River er tilbakelagt, og hele Alaska på tvers er krysset.

Et eventyr som har innholdt det meste er nå over. Den 16.august ble havet nådd, og som de første nordmenn og yngste fra Skandinavia noensinne ble et stykke villmarkshistorie skrevet. I følge de innfødte langs elva skal vi også være de første i moderne tid til å padle tre stykker i en kano.

Vi klarte det! Over 3200 kilometer er nå padlet. For en deilig følelse det var å endelig kunne se havet. En drøm hadde gått i oppfyllelse, og en bragd i seg selv med vår lille padle erfaring før turen. Vi har hatt oppturer og nedturer. Vi har kjempet for livet, kriget i motvind, meter høye bølger og storm. Vi har solet oss, badet og hatt de mest utrolige opplevelsene folk flest bare kan drømme om. Det har rett og slett vært et eventyr med stor E, fra start til slutt. For er det en ting som er sikkert, så er det at det er opplevelsen og helheten i seg selv som har vært det store høydepunktet.

Nøkkelen til suksess har vært godt samarbeid og gode rutiner. Personlig har det vært et stort ansvar og en lærerik prosess, og ha med meg to relativt ferske friluftspersoner på ekspedisjon. Det har vært perioder som jeg har mått tatt tunge og store avgjørelser, selv om ikke gruppa alltid har vært enige i mine beslutninger. For sikkerheten settes alltid først på mine turer, og mitt mål før turen var at vi skulle komme like hele fra turen som da vi startet.

Selv om kiloene har rast av oss, har vi vært utrolig heldige med ingen sykdom på turen. I tillegg har kroppene fått kjørt seg skikkelig. Ødelagte skuldre, ryggsmerter og slitne kropper er nå fasiten. Noe små krangling har det vært, men det skulle nesten bare manglet når vi lever så tett innpå hverandre over så lang tid. Som ekspedisjonsleder er jeg nå utrolig stolt over Ivan og Peter, for hva vi nå har gjennomført sammen. De har imponert meg stort med sin stå på vilje og pågangsmot gjennom hele ekspedisjonen. Det har vært en ære og ha dere med på tur!

Dagene før vi ankom Emmonak var innholdsrike, lange og harde. Været har på ingen måte spilt på lag med oss, og vist seg fra sin verste side. Med storm i kastene har vi kjempet i motvind og høyebølger. Båter har holdt på veltet oss med flere anledninger, men uten hell. Vi har faktisk ikke veltet en eneste gang underveis gjennom hele ekspedisjonen, noe vi er litt stolt over utifra værforholdene innimellom.

Den største nedturen kunne fått katastrofal konsekvens, og det kun noen dager før Emmonak og havet. Vi klarte det utrolige. Vi havnet på villspor i en av de mange side elvene som er på slutten mot havet. For uten kart og hundrevis av øyer i åpent landskap som har vært på slutten av turen, er feilmarginer minimale. Resultatet ble 25 kilometer innover en sidelev, og padling gjennom natta. Vi hadde ikke noen valg. Vi måtte snu, å bite i det sure eple. I kraftig motstrøm, ble det maks to kilometer i timen. Med andre ble det turens lengst dag på elva, over 16 timer.

Den siste uken har alle tre vært meget lei av all padlingen. Da hjelper det på med de små gledene i hverdagen. Først padler vi i kraftig regnvær, og ut av intet duker en svær elgku rett ut av et skogholt like ved kanoen. Kun 10-15 meter fra kanoen. Jeg skvetter til, og det gjør elgkuen også. Den forsvinner raskt innover skogen igjen, og vi nedover elva. En annen dag er vi oppe til sent på natt, og finner turens dårligste leirplass. En sandøy, som etterhvert blir til et gjørmehull. Uansett, det er blikkstilt og ingen vind. Jeg og Ivan ligger oppe å hører at det plutselig rusler i vannet like ved teltet. Et stort dyr utifra bevegelse ne. Vi fryktet det verste; bjørn i leir. Ivan tar hagla, stikker hodet febrilsk ut av teltet og synet som møter ham, er en elgku som spaserer tvers gjennom leiren vår. Den forsvinner like raskt som den kom, og vi sovnet lettet. Neste dag får jeg øye på en rev langs elva. Vi legger inn for å prøve å få noen bilder av turens første rødrev. Plutselig dukker ikke bare en, men tre rever opp. En mor med unger. Vi blir sittende i ro, og på det nærmeste kommer en av ungene kun en drøy meter foran meg og Peter. For en opplevelse!

De siste milene fra Emmonak mot havet er på papiret en sjarmør etappe i seg selv. Men tidevann, og kraftige strømmer fra både Yukon og Havet skaper en kraftig ubalanse i elva. Det gjør at alle de innfødte i Emmonak fraråder alle padlere på det sterkeste å dra ned til havet. Flere kommer aldri tilbake igjen, men for oss ble det en fantastisk opplevelse. Vi var aldri i tvil, vi skulle til havet om vi så måtte gå det siste stykket. På blikkstillt vann, ble de siste milene unnagjort på under to timer. Kun et par små bølger i mellom var det som prøvde å skape utfordinger for oss. Med andre ord gikk alt som en drøm, og etter å slipt jubelen løs å nøde synet av havet i en times tid padlet vi oppover elva igjen til en liten øy. Der slo vi leir med en stor gjeng med amerikanere, som vi traff tidligere på turen som også fullførte turen samme dag som oss. God mat, god stemning, gode historier og flere bekjentskap rikere ble det en verdig slutt på ekspedisjonen foran leirbålet til sent på natt. Snipp, snapp snute så var Yukon River eventyret ute!

Nå har vi booket om våre flybilletter til Anchorage, og ser frem til noen velfortjente og rolige dager i sivilisasjonen før vi setter kursen tilbake til Norge i slutten av måneden. Nå skal vi dusje, fråtse i mat og feire på ekte Sandnes vis.

Tusen takk til alle våre sponsorerer og samarbeidspartnere som har gjort dette eventyret mulig. En spesiell takk må rettes til Alexander Sjursen, som har styrt mine sosiale medier og hjemmesiden mens ekspedisjonen har vært.

Villmarkshilsen Marius Fuglestad

Havet i sikte!

Kiloene har rast, og målstrekken nærmer seg med stormskritt. Lukten av havet kjennes for hvert padletak som tas, men de siste ukene har ikke bare vært en dans på roser for oss.

Etter at vi forlot Nulato har vi nå padlet flere hundre nye kilometer. Turens siste tettsted Emmonak, er med andre ord ankommet. De siste ukene har vi padlet både sørover og nordvestover. Tettsteder som Kaltag, Holy Cross, Russian Misson, Pilot Station, St.Mary og Mountain Village er besøkt.

Indanerstammen, Athabascan, som har preget store deler av den første tiden vår i Alaska er nå byttet ut med  Pycan. Pycan stammen er kjent for å være hakket hyggeligere og mer gjestfrie enn Athabascan, noe vi har fått erfare. Ofte som det er møter vi båter langs elva, og repsekten for oss kanopadlere er ofte stor. Motorene senkes, og som regel blir det en hyggelig prat. Men fyll og rus preger desverre disse samfunnene langs elva for de innfødte, noe vi har fått sett ved flere anledninger. Noen ganger er det bare flaks at beruste indinaere ikke kjører oss ned, mens vi sitter i kanoen vår for å innta en matbit. Da kommer det noen saftige glosser fra meg, som blir slengt til dem, mens de smiler og kjører videre.

August har kommet til Alaska. En måned som er beryktet med sitt hardføre vær. Regn og stormer preges ofte denne tiden av året i Alaska. Indianerne her forklarte oss at den første dagen i måneden er spådagen. Hvis det regner den første dagen den måneden vil det da bli mye regn, og vi kan bekrefte at det utsagnet stemmer meget overens med virkeligheten.

Regnet høljer ned og vinden kommer ofte fra vest, og da sparer den ikke på kreftene for å si det mildt. Solen som titter frem innimellom regnskurene nytes til det fulle, men vi må også vinke farvel til solen tidligere enn vanlig. For nå begynner vintermørket å senke seg over Alaska. Litt etter litt blir dagene stadig mørkere, og stormene kommer stadig oftere. Å det var en av disse dagene at hele denne ekspedisjonen og eventyret kunne fått en dramatisk og brutal slutt.

Det som ikke skulle skje, skjedde. Vi hadde hatt en nydelig dag med strålende sol og lite vind. Kanoen ble dratt opp på land og vi kasta oss kjapt i soveposen etter et godt måltid på en flott øy. Vi legger oss etter en drømmedag, og våkner til et mareritt. Kanoen er borte!

Som første mann ut av teltet prøver jeg å finne kanoen i den vanvittige stormen som hadde kommet til live i løpet av natten. Langt der ute på elver lå den å fløyt. Vinden og bølgene ble ikke enige om hvilken retning de skulle sende fartøyet vårt. Det ble bare en mellomting, tvers over elven

Ivan og Peter våkner kjapt til liv etter all banningen og stekiningen min utfor teltet. I ren panikk løper Ivan i bare bokseren ut i vannet, og legger på svøm. Misslykket og misfornøyd kommer han tilbake med krampe og skjelvinger. «Det er for langt», roper Ivan mens han halter seg opp til soveposen.

Vi må nå legge en god slagplan for å unngå å måtte avbryte eventyret på grunn av en flau rutinesvikt. Det gjør at jeg, i samarbeid med Peter prøver å være i det kreative hjørnet. Resultatet blir å lage en liten flåte av mattønnene våre. Jeg setter meg kjapt oppå for å gjøre et helaftens forsøk på å nå ut til kanoen. Det hele blir med forsøket, og godt nedfryst å hakkende tenner må jeg skuffet vende snuten tilbake til teltet. To mislykkede forsøk. Hva gjør vi nå?

Kanoen forsetter å drive mer og mer vekk fra land, og en ny plan kokes sammen. Denne gangen, er farene og utfordringene større. Jeg må ta en sjef avgjørelse, og joker kortet må brukes. Det blir nå eller aldri om denne ekspedisjonen skal forsette er vi alle enige om.

For rett over to kilometer lenger nede i elva lå det en fish camp på andre siden. Elva måtte da krysses, og noen må svømme over i håp om å få kontakt. Jeg ligger dypt nedkjølt å hakker tenner i soveposen etter mine forsøk på å redde kanoen tidligere, og MÅ få varmen i meg igjen før jeg kan gjøre noe som helst. Det gjør at tiden renner ut, og Ivan og Peter melder seg da frivillig til å krysse elva. De legger på svøm med mattønnene på ryggen som en ekstra sikring i vannet. En svømmetur som skulle vise seg å bli deres livs lengste i storm og meter høye bølger. Tiden går, og etter en halvtimes tid forsvinner de ut av synet til meg, som må blir igjen for å forsvare teltet mot stormen. Vi har ikke råd til å miste villmarksboligen også!

Etter 1 time og 15 minutter ute på elva, blir Ivan og Peter tatt av strømmen. I stor fart flyter de nedover og klarer ikke å komme i land. De kjemper og kjemper mot naturens krefter, og Peter blir raskt nedkjølt. Heldigvis har folket i fish campen fått øye på dem, og handler raskt. De hiver seg i bølgene, og plukker først opp Peter, deretter Ivan.

På fish campen blir de tatt i land og varmet opp inndendørs. Indianerne hadde reddet dem ut av den nådeløse elva. Luksuriøst blir de servert elghode suppe og elghjerte stuing. Tiden går. Lite vet jeg som sitter på andre siden, og prøver å holde roen så langt det lar seg gjøre midt oppi det hele. Bekymringene går, og tankene svirrer godt i hodet. Jeg fryktet det verste, men håper på det beste. Jeg forbereder meg til å skrive dødserklæring til pårørende etter 8 timer er gått. Etter godt over 9 timer hører jeg lyden av en båt som nærmer seg. Jeg sprinter ut av teltet, og veiet med armene så høyt jeg kunne. En stykk kano,  og to stykk glisende eventyrere stod på bauen. For en glede! Kanoen var reddet og ekspedisjonen kunne forsette!

Dagen etter galskapen padler vi ned til de livreddene Indianerene, og jeg får bade litt i luksusen som Peter og Ivan fikk dagen før. Fantastiske mennesker og utrolig god mat! Som takk for hjelpen og gjestfriheten gav vi dem garnet vårt.

For selv om moder natur gir oss motgang gir dyrelivet oss oppgang. Lange dager med mye padling har blitt en rutine, men tanken på å få tilbakelagt kilometere stanser fort når vi observerer dyr. En stor elgku med kalv løp ut i elven noen hundre meter foran oss. Det tok ikke lange tiden før jeg og Ivan ble enige om å gå i land for å gjøre et forsøk på å ta noen bilder av det vakre vi så. Peter blir til slutt med. Stille og listig sniker vi oss inn på en 40 meters avstand, jeg først. Da skjer det utenkelige!

En ulv, som jeg først tror er elgkalven dukker opp av intet ut fra skogholtet. Den er kun 10 meter foran meg på det nærmeste. Et titalls meter bak meg sitter Ivan og Peter fokusert på elgen. Jeg gjør dem oppmerksom på ulven, og tenker fort at dette synet må nytes til det fulle. Da vi trodde at det vil bli et kortvarig møte som forrige ulvemøte.

Det ble absolutt ikke et kortvarig møte. Denne ulven hadde med seg MANGE venner. Den ene etter den andre kom ut i fra buskene fra skogholtet. Vi kunne telle 13 ulver og høre ulvehylene til de andre som stod klar i buskene. 3 magre padlere stod i veien for 30 elgsultne ulver. «Hva i all verden skal vi gjøre nå?

Jeg lister meg baklengs og forsiktig ned til de andre med full fokus på ulvene. Stille går vi ned på huk for å gjøre oss mindre i terrenget, og på den måten si at vi ikke er noen trussel. Alfahannen beveger seg i halvsirkler rundt oss, bjeffer, grunter og uler for merkere seg. Elgkuen benytter muligheten og smyger seg bort, mens ulvene rettet fokuset på oss. Det var da vi innså at vi er blitt bytte.

Sakte går vi mot kanoen. Ivan fyrer av et skudd fra pumpehagla for å gjøre et forsøk på å skremme den massive flokken. Skuddet resulterer til at ulvene tar noen skritt tilbake og hyler ut i full allsang. Jeg svarer med en spøkefull uling tilbake, og frysningene som kommer av at 30 ulver uler i kor er ubeskrivelige.

Trygt setter vi oss i kanoen, og fortsetter padlingen etter tidenes naturopplevelse. Samtalemne resten av den kvelden sier seg selv. Men naturopplevelsene tar aldri slutt, for vi skulle selv få oppleve å jakte som rovdyr.

For langs den hvite elva Yukon er det mange småelver som renner ut. Disse er krystallklare og hjemmet til mange store laks. Vi la i land på en av dem en solrik dag, for å prøve lykken. I det vi kikker ut i elven kan vi se store laks svømme forbi. Elva er drøye 40 centimeter dyp, med steinete sandbund.

Spoon pg spinner festes på stanga og vi prøver lykken, uten hell. Jeg bestemmer meg raskt for å ta saken i egne hender. En laks svømmer opp ved siden av oss og jeg tar en lynkjapp avgjørelse på at denne skal fanges med hendene. Like rask som jeg var uti elven var jeg også opp på land for å sikre meg fangsten. Et beist på 2,7 kg spreller med kraft. Hvilken fantastisk følelse å fange fisk med bare hendene!

Det tok ikke lang tid før Ivan bestemte seg for å gjøre det samme. En kongelaks svømmer i samme strømmen som den forrige. Det lange kroppen til Ivan flyr ut i vannet og opp kommer han med en feit kongelaks på 3.3 kg. Det ble grillings på oss for å si det sånn!

Havet er i sikte, og sjølukten blir stadig sterkere. Nå gjenstår kun «sjamøretappen», og 25 kilometer av dette fantastiske eventyret. Da kan vi forhåpentligvis slippe jubelen løs. For da vil vi ikke bare være de første norske og yngste fra Skandinavia som padler hele Yukon River i sin helhet. Men også de første i verden til å padle tre i en kano i moderne tid i følge de innfødte og indianerne langs elva.

Vil vi lykkes? Eller vil en ny katastrofal rutinesvikt sette en stopper for dette villmarkseventyret en gang for alle?

Villmarkshilsen Marius Fuglestad

Dårlig fremdrift og slitne kropper!

De gode dagene på elva uteblir. Regn, motvind og høye bølger preger oss både fysisk og psykisk.

 

Nulato er ankommet, noe som vil si at over to tredjedeler av eventyret er tilbakelagt. Nok en milepæl for ekspedisjon er med det nådd.

 

Etter at vi forlott Beaver har vi beveget oss hundrevis av nye kilometer vestover. Det som er spesielt med å padle vestover er at vinden ofte kommer rett mot oss, og ofte som motvind. Motvinden sinker enormt, og koster utrolig med enegi og krefter. Det har heller ikke akkurat hjulpet på motivasjonen, når moder natur har åpnet kranen. Regn, regn og mer regn, er det vi nå har vært utsatt for i det siste. La oss håpe at værgudene gir oss tilbake det fantastiske været vi var bortkjemte med i begynnelsen.

 

«Å padle i motvind og høye bølger er som å gå et skritt frem og to tilbake.»

 

Det dårlige været har medført til at de lange og sene kveldene rundt bålet har uteblitt. Mørket kommer også mer sigende på for hver dag som går, og kulden kommer da automatisk. Da er det deilig å kunne været dekket av ullprodukter fra lanullva fra topp til tå, som holder oss varme når bålet ikke kan.

 

På matfronten begynner vi å merke det ensidige kostholdet. Havregryn, nøtter og den frysetørkete maten preger store deler av våre daglige inntak. Da er det godt å kunne suplere med en etterlengtet kjøttbit i ny og ne. For selv om fisket har vært dårlig til nå, kan jeg hilse å si at det nå vil bli en stor forandring på akkurat det. Her om dagen kom vi nemlig over et nedgravd fiskegarn. Flere timer ble brukt til å grave frem, det råtne og ødelagte garnet. Det gikk også en del timer med sying av hull med fiske sen for å reperere alle hullene, slik at garnet var i noenlunde stand til bruk.

«Med garn og kano kan vi nå virkelig leve på ekte indanervis langs elva. Villmarkseventyret blir bare bedre og bedre».

 

Både fiskestangen og garnet har blitt flittig brukt i det siste, noe som også har gitt oss resultater. I garnet fanges storlaksen, ofte i kiloklassen. Langs de flere sideelvene som renner ut i Yukon River, er vannet krystall klart i motsetning til det grommsette vannet i Yukon elva. Det blir ofte speidet etter disse sideelvene for det er her fisken liker seg best. Stanga testes da som regel ut. Det er ikke alle elvene som er lette å finne men man kan se det på det klare skille i vannet.
MEN det er ikke bare fisken som oppholder aeg her

 

«Slik vi har sett og erfart ser vi bjørnen lenge før vi hører den. Den beveger seg som en skygge. Hvert bjørnemøte er like spennende for å se dens rekasjon.»

 

At vi har kommet oss inn i det tykkeste bjørneland kan vi nå skrive under på. Flere møter med dem har det blitt, både på kort og lang avstand. Det er spesielt svartbjørnen vi ser mest til, og det er den vi bør frykte mest om vi skal tro de lokale. Noe vi selvsagt gjør! Lytt ALLTID til lokalfolket er en viktig leveregel som jeg alltid bruker på mine ekspedisjoner. Grunnen for at vi må være mest forsiktig med svartbjørnen, er rett og slett fordi den er minst forutsigbar. Nå som vi har sett så mange svartbjørner kjenner vi på et stort savn fra Alaskas stolthet. Den vakre og store grizzlyen som vi kun har sett ved et par anledninger, håper vi nå og få et ordentlig nærmøte med i nærmeste fremtid. Ellers har dyrelivet skuffet enormt med kun noen elgmøter, en håndfull ørner og en svømmrndet mår.

 

Selv om dyrelivet til tider skuffer, forsetter naturen nok en gang å imponere. Fjellene er ikke lenger bare skogkledde. Den kvasse og fine steinen glimter nå frem på toppene, og det kan minnes om de majestetiske fjellene i Nord— Norge. Store deler av ferden vår har vi observert jordras og steinras, både store og små. Det er disse som gjør at elven ikke lenger er krystallklar, men full i jord og sand. Selv trærne som en gang stod langt over elva flyter nå forbi kanoen. Terrenget rundt oss er fortsatt fullt av ugjennomtrengelig skog, og nå som høydemeterene har sunket kommer også blodsugerne frem, myggen. Her i Alaska kommer de ikke i titalls som i Norge, men i tusenvis! Noe vi har fått erfare godt i det siste. For å si det sånn så må blant annet toalettbesøkene være utrolig kjappe. Under vært besøk settes det nye rekorder for å slippe unna med baken i behold for å si det mildt. På det verste må vi jogge mens vi spiser.
« Eventyrere med samme mål, går ofte godt i lag rundt samme bål».

 

Det er ikke bare møtene med tettstedene og de fastboende langs elva som gjør eventyret rikere. Eventyrere og andre forbipasserende på elva gir oss både sosial stimulans, og de deler lett sine opplevelser. Bjørnmøter er oftest det samtalene glir i gang med. En tysker med navn Felix gav oss 10 kilo med hermetikkmat før han la padleårene sine til sides og takket elven farvell like ved Datlon Highway. Like etter at vi sa farvell til Felix møtte vi en gammel veteran med navn Dave og 9 universitet studenter. Underbevisst har det nå blitt er lite kappløp som vi alle føler på. Hvem vil sette kanoen sin først i det store Beringshavet?

Kanoen vendes nå sørover, og neste tettsted er ikke før flere hundre kilometer nede i elva ved Holy Cross. Da vendes kanoen vestover igjen for siste gang før havet. Vil den kraftige motvinden forsette å gi oss liten fremdrift, eller vil lukten av havet komme raskere enn ventet?

Villmarkshilsen Marius Fuglestad

Halvveis!!!

Sommervarmen er kommet for fullt, og vi har nå vært tre uker på tur. Det har vært tunge og lange dager i kanoen. De tusener av øyer er som en evig labyrint, men det beste av alt er at vi nå er halvveis.

 

Da er Beaver ankommet, noe som betyr at vi nå er halvveis på vår ekspedisjon. Utrolig deilig! For det var en sliten gjeng som kom frem til den lille indianer landsybyen sent i går kveld. Lange dager har det vært mye av i det siste. Vi har virkelig fått kjenne på kreftene til moder natur, og Yukon Flats har virkelig levd opp til sitt rykte.

 

«Yukon Flats er like paddeflat og forblåst som Jæren i Rogaland. Det lever virkelig opp til sitt rykte; Nådeløst!»

 

I det vi startet Yukon Flats fra Circle, har vi tatt flere hundre nye kilometer. De første hundre ble plankekjøring med blikkstillt vann, god drift og skyfri himmel. Som tidligere nevnt er kontrastene i været stort her, noe vi virkelig får oppleve i midnattsolens land. De to siste dagene har vært et rent blodslit. Fra blikkstilt vann serverte elva oss med en saftig trerettes med motvind, sterke strømninger og høye bølger. Kanoen har blitt slengt på kryss og tvers over elvas bredde.

 

På slike dager tappes våre kropper raskt for energi, og motivasjonen synker raskt. Det blir da lange dager med mye stopping, musikk på ørene og mye spising. Det er rett og slett lite fremdrift for oss og elva. Da hjelper det godt på humøret når Alaska Grizzlyen viser seg frem. Fra trygg avstand kunne vi nyte synet av denne flotte skapningen som lå å slikket denne dagens siste solstråler, men det ordenltige nærmøte venter vi enda på.

 

 

« Det beste med ekspedisjonslivet er at vi legger oss når vi vil, står opp når vi vil og gjør hva vil. I villmarka er det ingen bekymringer. Bare gleden av å få nyte og oppleve den.»

 

Etter at vi har vært bortkjemte med daglige bever og ørnesyn i Canada, har Alaska så langt kun gitt oss et par bjørner og ulv. Men ellers er fuglelivet rikt. Tonneviss med måker, eller som vi liker å kalle dem,luftens rotter, er noe vi nå ser daglig. Vi skulle nesten trodd vi var hjemme påVestlandet til tider. For selv om moder Natur har vært nådeløs de siste dagene, har også luftas rotter vist seg å være nærgående. Hver eneste dag blir vi utsatt for måkeangrep mens vi prøver å ha et fredelig måltid i kanoen. Til tider er de så nærgående at vi har sett oss nødt til å servere dem en liten dose bjørnespray. Det funker fjell kan jeg love dere!

 

For selv om det vært hardt på elva, kan vi ikke klage på varmen og solsteken som vi er blitt så bortkjemte med. Sommeren er definitivt her! Det gir oss lange og nydelige solnedganger på slutten av de harde dagene som vi nyter til det fulle. Det gir oss et ekstra energipåfyll. For tenk dere å kunne sitte foran leirbålet hver eneste kveld å nyte middagen til de vakreste solnedganger vi noen gang har sett. Vi blir like fascinert hver eneste dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når det kommer til fiske har det vært dårlig fangst til nå. Ikke et eneste napp på et titalls timer taler for seg selv. Vi har nå fått gode tips og råd av de lokale, så nå satser vi på å kunne lure storlaksen påkroken. For det ryktes om at King salmon(Konge laksen) er på vei oppover i elva. Vil storfangsten bite?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi krysser fingrene for bedre fiske og at sommerværet holder seg. Slik at den gode fremdriften på ekspedisjoen kan forsette. Noe som vil gi oss muligheten til å besøke indianerlandsbyer og tettsteder daglig i tiden fremover. Vi gleder oss til forsettelsen på Alaska eventyret!

 

Villmarkshilsen Marius Fuglestad

Goodbye Canada, Welcome Alaska!

Grensen er krysset. Canada er over, og er med det et kapittel på vår reise mot Beringshavet. Nå er det kun oss, villmarka og det ville Alaska foran oss.

Etter at vi forlot Dawson City forrige lørdag, har vi rykket å komme oss et godt stykke inn i Alaska. Nye 40 mil er gjennomført, og vi er i skrivende stund ved et lite tettsted ved navn, Circle. Det betyr at vi har passert våre 1000 første kilometere på eventyret. Noe som også betyr at godt over en tredjedel av distansen allerede tilbakelagt.

 

 

«Å padle Yukon River er som å padle en evig fjorstarm som aldri slutter.»

 

 

Det partiet vi nå har padlet i, blir sett på som det flotteste på hele elva. Noe vi foreløpig kan si oss enige i. Naturen er enda mektigere og villere her i Alaska. Det åpne landskapet er byttet ut med frodige og grønnere natur, omgitt av høye fjell som tar pusten ut av oss hver eneste dag. Det er som om vi padler i en evig fjordtarm som aldri vil slutte.

 

Værgudene har fra sin side servert oss flere dager med regn og tordenbyger, som ofte resulterer i skogbranner i disse trakter. Noe vi selv fikk oppleve. I ingenmannsland tror vi først det er lavt skydekke over den ene fjellsiden, men finner raskt ut at det ikke kan være det, men en SKOGBRANN! Heldigvis, på trygg avstand, kan vi sitte å studere dette forunderlige naturfenonet.

 

 

«Jeg tilbringer all min tid på elva om dagene, og om kveldene bader jeg i den.»

 

 

Varmen er tilbake! For etter dager med regn er det godt å få sommeren tilbake igjen. Som vi forøvrig har vært bortskjemte med til nå på turen. Det har gjort at jeg og Ivan har tatt våre første jomfrubad i elva. Selv om ikke tempraturen er på topp, er det en utrolig deilig og oppfriskende oppkvikker etter en lang dag i varmen på elva. Landkrabben Peter venter fortsatt på sitt første bad. For som ekte sørlending vil han helst ha noen grader varmere i elva før hans jomfrubad kan bli et faktum.

 

«Jeg har sett mer elger i løpet av en dag her, enn hva jeg gjorde gjennom hele min Norge på langs tur i fjor.»

 

En ting som har skuffet oss enormt her i Alaska til nå, er dyrelivet. Vi kan padle dagesvis uten å se et eneste dyreliv langs elva. En stor motsetning i forhold til Canada, som daglig serverte oss godbiter på godbiter av møter med naturens fastboende. For selv om naturens fastboende har glimtet med sitt fravær, er møtene først av det større slaget når de viser seg frem.

 

Et tosifret antall møter med skogens konge har det blitt siden sist. Både kalver og kuer, svømmende og drikkende langs elva. Vi har sett nok en svartbjørn, som minnet mest om en svart sau som sprintet oppover fjellsiden. Den var så andpusten av å sprinte vekk fra oss at vi tydelig kunne høre åndedragene fra kanoen. Foreløpig venter de virkelig møtene med de store grizzlyene. Vil vi se dem? Vi håper det, for vi vett de er her. Vi har sett spor om er større enn håndflatene våre, nå må de bare vise seg!

 

Uansett, det heftigste møte siden sist er glimtet vi fikk av en ulv som kom luskende langs elva. I det den fikk fjerten av oss, pilte den i skogen i løpet av sekunder. Noe som gjorde at vi desverre ikke fikk mulighet til å forevige øyebliket med kameraet. For en opplevelse!

 

«Mygghelvete gjør at vi tilbringer leiren på øyer som ligger i elva. Her er det hverken mygg eller andre irriterende insekter. Kun oss, teltet og bålet.»

 

 

Når vi ikke er på elva, etablerer vi leir hver dag på de mange tusener av øyer som ligger midt i elva. Det gjør vi av to grunner. Den ene er at vi minsker risikoen for at bjørn eller andre nysgjerrige skapninger skal komme på besøk mens vi sover. Den andre er mygg. For hver gang vi går i land langs elva, og inn i skogen for å ta oss en spasertur eller se på flere historiske serverdigheter fra gullrushet som det for øvrig er mange av. Ja, da kommer myggen. Ikke bare en, ikke ti, men hundrevis av dem. Blodsugerne kommer i så store svermer, at alt bare blir en pest og plage. Ikke nok med det, så begynner de å tappe blod før man rekker å sette våre ben på land. Det rett og slett ett mygghelvete!

Om kveldene forsetter tradisjonen med sene kvelder foran leirbålet. Kameratskapet blir sterkere for hver dag som går, og vi har nå bestemt oss for å prøve å holde den gode flyten videre. Planen er nå å prøve å gjennomføre turen noen uker før planlagt for å kunne dra på flere mini-ekspedisjoner i det ville Alaska, for å virkelig få mest ut av dette fantastiske Alaska eventyret.

 

 

Nå venter de beryktede Yukon Flats de neste dagene. Et område som er kjent for sine store værskiftninger, og som er paddeflat med tusenvis av øyer. Litt som det forblåste Jæren i Rogaland. Kartene våre stopper her i Circle, og veien videre har vi nå kun oss selv å stole på. Vil vi finne veien gjennom labyrinten blant tusenvis av øyer?

 

Villmarkshilsen Marius Fuglestad

Vi er i rute!

I mange år har jeg drømt om en ekspedisjon i et området med et rikt dyreliv og vakker natur. Den drømmen har allerede nå gått i oppfyllelse.

Langs elvebredden forsetter det imponerende dyrelivet. Ekornene støyer i tretoppene, pinnsvin som lusker i buskene og fisken vaker rundt oss på alle kanter. Ikke minst har skogens konge vist seg frem som den majesteten den faktisk er. Ikke bare er den mye større enn den Skandinaviske og norske, men alt er større her. Det er som å være på en stor villmarksafari. Ingen dager like, dette er det eventyret vi har drømt om.

«Dyrelivet er enormt. Ørnene sirkler over oss og langs elva, og alle beverne som slår med halen mot kanoen er et daglig syn. Vi blir faktisk mer skuffet om vi ikke ser dem i løpet av dagene. Møtene har nærmest blitt en tradisjon».

Eventyret hadde ikke vært komplett uten å få se bjørnen i det ville. Det har vi nå gjort. For selv om beistene glimtet med sitt fravær de første dagene, har vi nå ikke bare sett en, ikke to, men hele tre stykker! Det første synet ble en grizzly som kunne skimtes i det fjerne, vandrene nedover fjellsiden. Svartbjørn derimot har vi fått oppleve på nært hold ved to anledninger. Det første møtet, som forøvrig er våre livs første nærmøte med en vill bjørn, ble et møte vi sent vil glemme. En ung hann kom svømmende, kryssende over elva like foran kanoen vår. På det nærmeste var vi nok kun 4-5 meter unna. Vi ble sittende og nyte det fantastiske synet til fulle. For en mektig opplevelse! En opplevelse vi kommer til å huske for resten av våre liv.

Bjørnemøte nummer to, var av den sjarmerende sorten. En forlatt liten bjørneunge kom vandrende i mot oss langs elvebredden, men forsvant så snart den fikk øye på oss. Erfaringen vår til nå tilsier at bjørnen redd for oss. For med hvert møte har den forsvunnet så snart den har fått øye på oss. Vi er definitivt i Bjørneland!

« Å sove i Bjørneland er bare helt fantastisk. Sjeldent har jeg sovet bedre enn akkurat her. Tenk å kunne dele nabolaget med slike fantastiske skapninger. Av og til føler jeg med som verdens heldigste».

I Carmacks, som var forrige sivilisasjon vi besøkte langs elva. Var vi så heldig å få være med å feire Canadas 150 årsdag, og det på selve nasjonaldagen deres. Vi ble invitert på grillfest i parken, og ble servert deilige burgere og kaker. Helt supert!

Gjestfriheten til folket her i Canada er overveldende. Praten går ofte løst, og alle er stort sett høflige og vennlige mot oss. Spesielt møtene med de innfødte eller som de kalles her borte «first nations», har vært spesielle. I et samfunn som stadig blir mer og mer modernisert , er det trist å høre dem fortelle om hvordan samfunnet skviser dem gradvis mer og mer ut av det.

På elva har det vært lange dager, og på det meste har vi tilbragt over 12 timer i kanoen.  For ruten vi har lagt opp til krever at vi padler over 50 kilometer hver eneste dag. En distanse mange har tvilt på at vi klarer. Vi er ikke bare i rute, men foran skjema. Siden vi forlott Carmacks har vi padlet nye 400 kilometer, og har nå  tilbakelagt 752 kilometer på turen. Det vil si at vi har tatt over en fjerdedel av den totale lengden de første ti dagene. En bragd i seg selv med vår lille padle erfaring.

Kilometer jaget har satt sine spor og kostet krefter, men samtidig er vi blitt mange opplevelser rikere. Naturen som omgir oss er full av overraskelser. På en dag kan været skifte fra sol og skyfri himmel, til lyn og torden i løpet av minutter. På toppen av det hele varer solnedgangene i timesvis.  Solnedganger som maler himmel med de vakreste farger dere kan tenke dere. For på denne tiden av året faller aldri mørket på for alvor, eller som jeg liker å si det; For livets glade gutter går solen aldri ned.

« Ikke bare er naturen villere og mektigere her, men alt er større. Til tider føler vi oss som små landemerker sett ut i fra et flyvindu.»

Det var tre slitne kropper som ankom Dawson City for et par dager siden. Et tettsted  preget av sin storhetstid under gullrushet for godt og vel 100 år siden. Veiene er gruslagte, arkitekturen er utført i rendyrket cowboystil og her kan man få servert whisky med en ekte mennesketå i. Vi har i den anledning brukt hviledagene konstruktivt ved å gjøre vårt ytterste for å skli inn i omgivelsene. Nå har vi fråtset i de godene den siste ordentlige sivilisasjonen på turen kan gi oss. Matlageret er fullt opp, og kanoen er igjen pakket opp.

Vi er tilbake på elva, og har satt kurs mot det ville Alaska. Nå skal hele Alaska krysses på tvers, men en ting er sikkert; Det nordlige Canada har til de grader levert med fantastiske minner og opplevelser. Vil Alaska gjøre det samme?

Villmarkshilsen Marius Fuglestad