Høyderekord!

Jeg klarte det! Min første 6000 meter er nå besteget! Armene kunne strekkes i været og jubelen kunne slippes løs på toppen av Island Peak, 6189 meter over havet!

Nepal (2018): Et 21 dagers fjelleventyr er nå over, og den 19.oktober sto jeg på toppen av min første 6000 meter!

Etter at basecamp til Island peak på 5200 meter over havet var ankommet, ble man fordelt i ulike telt på to og to. Ettermiddagen gikk ut på å utforske området og trening på bruk av stegjern, jumar og det jeg ellers måtte trenge for å nyte toppstøtet på Island Peak uten bekymringer. Men bekymringene ble det nok av! For det ble en toppnatt som skulle vise å inneholde det meste for min del!

Det ble en 17 timers langt toppstøt gjennom mørket, sol, stjernehimmel,skyfri himmel, isbreer, stiger, soloppgang og solnedgang. Ja, en toppnatt som inneholdt alt! En følelsesmessig berg og dalbane, på godt og vondt! Men var det verdt det? Så absolutt!

Toppstøttet startet midt på natten rundt klokken 2 lokal tid, og kløyvingen i tunge høyfjells sko startet oppover fjellsiden. Og det som normalt sett skulle ta ca. 2 timer for å komme seg til isbreen tok denne natten hele 6 timer. Det tok så lang tid at solen begynte å titte opp i horisonten, til en nydelig soloppgang. Og etter bare drøye 2 timer oppover fjellsiden, begynte det som for meg skulle bli et hardt og tungt toppstøtt. Og aldri før har jeg vært nærmere på å trekke meg fra et toppstøt som på denne natten. Jeg gjespet etter luft, kroppen føltes energi løs, og jeg hadde bare lyst til å sette meg ned og syntes synd på meg selv, og stoppe opp. Ja, det måtte jeg gjør ofte! Et skritt fram, så vente litt, så et skritt frem til. Kanskje ville jeg sette meg ned også innimellom. Valget var på dette tidspunktet, enten så snur jeg her og nå! Ellers så tar jeg kontroll over hodet og hjernen, biter tennene sammen å kjemper på videre! Vil jeg avslutte nå? Ja, da vil jeg angre på dette resten av livet! Og vil jeg angre på noe når jeg blir gammel? Nei, absolutt ikke! Planen var nå å fortsette frem til isbreen i ihvertfall! Heldigvis gikk jeg for det siste alternativet, og det skulle vise seg å være et valg jeg aldri kom til å angre på!

«Den hardeste dagen i mitt liv, uten tvil! Aldri har jeg kjempet mer og vært mer sliten for å nå enn fjelltopp enn på Island Peak (6189m)»

Islad peak Headwell – 200 meter nesten rett opp!
I fra taulaget på breen med stegjern og isøks

Formen blir bedre etterhvert som tiden går, og selv om jeg er sliten, forsetter jeg meg opp fjellsiden. Vel fremme ved isbreen, tas klatreutstyret på, og jeg går nå inn på et taulag, for resten av toppstøttet. Først og fremst for min og andres sikkerhet underveis, med flere åpne sprekker i breen på veien oppover mot 6000 meter. Stiger forseres og klatres med stegjern for første gang over alle bresprekkene, og det totalt klatres 3 stiger. Å bytte ut det steinete og til tider støvete paritet i starten av fjellsiden, er det nå vanvittig deilig å være på is og snø! Humøret og motivasjonen snur drastisk!

Det hjelper også på å se at en etter en i gruppen min, men også andre må snu på grunn av utmattelse og høydesyke. Men det går sakte fremover på breen. Skritt etter skritt, tas høydemeter etter høydemeter! Eneste problemet nå, er klokken!

De to andre som er igjen i min gruppe samt guiden, begynner virkelig å få dårlig tid for å nå tids limiten som settes til klokken 13 på ettermiddagen. Vi har nå vandret i snart 12 timer siden vi startet toppstøttet!

Fra basecamp ved foten av Island peak (5200 m.o.h.)
På toppen av min første 6000, Island Peak 6189 meter over havet!

Vel fremme ved Island Peak Headwell, som er den beryktede vertikale veggen som går nesten 200 meter rett opp! Er det eneste som nå som skiller meg fra toppen Island Peak! Dette er altså siste «store» hinderet før jeg kan nå min første 6000 meter i livet! Men allerede nå har jeg satt personlig høyderekord! Men selv om jeg føler meg dypt sliten, og har mest lyst til å bare legge meg ned så skal jeg ikke gi meg nå! Koste hva det vil, jeg skal til toppen! Jeg har ikke reist helt ned hit for å være drøye 200 meter unna toppen. Eneste ulempen er at om vi skal nå tids limiten, så vi gi litt gass oppover, og normalt sett bruker folket noen timer oppover her men jeg og gruppa min har kun en drøy time på oss!

Guidene sikres meg hele veie oppover, og det blir mye venting i ett etablert kø system i veggen. Da er det bare å trekke kø billetten! Å vente og nyte utsikten, mens man stadig rykket et skritt fremover mot toppen! Men det koster enormt med krefter og energi de siste høydemeterne, men når det verste partiet oppover veggen omsider er tilbakelagt, er det kun noen titalls meter som skiller meg og toppen.

Siste sjarmøretappe mot toppen blir min høydeskrekk virkelig utfordret! På en fjellrygg som ikke er mer maks 1,5 meter i bredden går det tusenvis av meter ned på hver side av fjellet! Her står jeg, sliten som aldri før og i tillegg skal høydeskrekken min utfordres på denne måten! Det gjør at de siste titalls meterne krypes mot toppen, og etter 12 timer siden jeg forlot basecamp, kunne jeg reise meg opp! Jeg hadde klart det! Jeg hadde satt nye høyderekord! Jeg hadde nådd min første 6000 meter! Jeg var nå på toppen av Island Peak, 6189 meter over havet! Aldri før hadde et fjell kostet mer krefter for meg! Det var en enorm mestring følelse! Og etter en time ren nytelse på toppen startet reisen nedover mot tykkere luft!

«Og for en utsikt man har på toppen av 6000 meter, selv om man er omringet av 8000 metere på alle kanter!En opplevelse som sitter klistret på tur minnet!«

Nå har jeg kommet meg ned til sivilisasjonen igjen, og Katmandu er ankommet. Her skal det feires og spises som aldri før! Og en etterlengtet dusj skal nytes til det fulle! For veien fra Chukung på 4730 meter over havet og mot Lukla gikk unna, kan jeg love dere! Høydemetere etter høydemetere ble raskt spist opp, og fjellandsby etter fjellandsby ble passert på veien mot tykkere luft! Det handlet nå om å nyte de siste kilometerne, skrittene, dagene og timene i dette fjellparadiset før Lukla ble ankommet. I Lukla ble de siste dagene tilbragt mens jeg ventet på å få fly ned til Katmandu. Der handlet det bare om å slappe av å nyte livet før sivilisasjonen kallet. Og nok en gang ble det et helikopter som fraktet med ned fra Himalaya til hovedstaden. Og nok en gang ble det en helikopter tur jeg sent vil glemme! Gjennom frodige daler og spektakulære fjelltopper!

Et magisk og uforglemmelig fjelleventyr i Himalaya er over! Å for et eventyr det har vært! Minner for livet er skapt, og drømmer er godt i oppfyllelse! En utrolig reise fra begynnelsen til slutt! En ting er sikkert, en dag skal jeg tilbake! Kanskje blir det 8000 meter som står for tur da? Hvem vet! Men nå settes snart kursen mot Norge og Gardemoen!

Namaste Nepal og Himalaya! Vi snakkes igjen senere!