Luften har blitt tynnere, og formen er bedre enn den noensinne har vært i høyden. Livet smiler!

Fjelleventyret er godt i gang, og i hjertet av Himalaya blir luften stadig tynnere og tynnere for hver eneste dag som går.

NEPAL (2018): Siste lodge før basecamp av Island Peak, Chunkung (4730 m.o.h.) er nå ankommet. Dette blir siste oppdatering før jeg eventuelt har besteget min første 6000 meter, Island Peak (6187m) i morgen natt! Å for noen opplevelser jeg har til nå på fjellet.

Det hele startet med en spektakulær helikopter tur til Lukla. En tur jeg vil huske for resten av livet. Der vi suste over fjelltopp etter fjelltopp og gjennom frodige og dype daler før man omsider landet trygt fremme i Lukla, og mine første skritt i Himalaya var historie på 2860 meters høyde.

Her møter jeg guidene og bærerne for første gang på turen. De som virkelige er de store heltene på fjellet, og som skal sørge for at oppholdet mitt blir best mulig og at jeg er best mulig forberedt mot min første 6000 meter. Uten dem, hadde ikke dette eventyret vært mulig!

Teamet! Med guidene og meg!
Gjennom frodig landskap og spektakulære utsikter!
Namche Bazaar (3440 m.o.h) – Sherpa folkets hovedstad

Jeg beveget meg så inn i helt annen verden. Det var dette øyeblikket jeg hadde sett frem til i månedsvis, og nå var jeg i gang! En ubeskrivelig deilig følelse!

Første overnatting ble gjennomført på 2600 meters høyde, eller nærmere bestemt Phakding, før eventyret fortsatte innover i Sargarmatha National park og den berømte Khumbu-dalen med spektakulære utsikter og fossefall som nøkkelord. Flere hengebroer ble forsert, noen luftigere enn andre og høydeskrekken ble stadig satt på prøve.

Vel fremme i Sherpa folkets egen hovedstad Namche Bazzar, blir det hviledag og akklimatiseringsdag. Rett og slett for å gjøre kroppen bedre forberedt på høyden og de dagene som ventet meg. For god akklimatisering er nøkkelen for å unngå høydesyke, og er en prosess der kroppen via langsom oppstigning venner seg til det lavere oksygeninnholdet i luften. En god tommelfingerregel er at du maksimal må sove 300 -500 meter høyere enn dagen før for å oppnå en god akklimatisering. Mens det aller beste er så klart å gå høyt og sove lavere. Et annet god tips i høyden er å drikke å få i seg nok væske, minst 3 liter til dagen! Dehydrering øker nemlig risikoen for høydesyke, som i verst fall kan ødelegge drømmen og eventyret man er ute på.

Etter et par rolige dager i sherpa hovedstaden fortsetter jeg å spise høydemetere, og luften blir stadig tynnere og tynnere etter hver eneste dag som går. Sherpa landsbyer som Debuche(3869 m) og Dingboche (4300 m) besøkes på nydelige solskinnsdager, mens jeg trasker rundt og er omringet av fjell som tar pusten fra de fleste av oss som er glad i majestetiske topper. Jeg føler jeg har kommet til paradiset i perioder, mitt fjellparadis!

I Dingboche blir det nok en akklimatersings og hviledag, og for første gang på dette fantastiske fjelleventyret bikker jeg over den magiske 5000 meters grensen, med bestigning av en topp på 5050 meter over havet. Aldri før har formen vært bedre hos meg på denne høyden, som nå. Livet smiler i fjellheimen.

«Everest har vist seg frem i horisonten, og Ama Dablam har blomstret fra sin beste side, og er ikke uten grunn sett på som verdens vakreste fjell! For ett paradis å vandre i!»

På 5050 meter smiler livet når formen i høyden aldri har vært bedre!
Soloppgang med Everest som glimter til i bakgrunnen fra Kala Pattar.

Videre forsetter eventyret nå mot Lobuche (4940 m.o.h), Gorak Shep (5160 m.o.h) og til slutt det som for mange er det store høydepunktet i Himalaya; Everest Base camp (5380 m.o.h). Innover fjellheimen besøkes også Everest memorial besøkes. Minneplassen for menneskene som har viet sitt liv på verdens tak.

Fra Gorak Shep er det kun noen få timers rolig trasking før Everest basecamp besøkes for første gang i livet. En gedigen turistmagnet! Med mye kø! Og etter de obligatoriske bildene er tatt vendes snuten tilbake mot Gorak Shep, hvor det blir en tidlig kveld for å samle krefter til bestigningen av Kala Pattar (5545 m.o.h) grytidlig neste morgen.

Midt på natten eller grytidlig på morgen, nærmere bestemt klokken 4, lokal tid, begynner bestigningen av min tredje 5000 meter i livet. I sakte, sakte tempo sniker jeg meg skritt for skritt og sikksakk oppover fjellsiden. Dette er noe av det jeg liker best med å bestige de høye fjellene, nemlig disse toppnettene. Hvor man går i sine egne tanker, tenker skritt for skritt, kjenner den kalde lufter slår mot ansiktet og holder meg lys våken i løpet av natten, mens man nyter den stjerneklare himmelen! Før man plutselig setter sine føtter på toppen, og kan nyte spektakulær utsikt og magiske soloppgang. Og Kala Patar er intet unntak, på toppen får jeg mitt virkelige syn av Mount Everest og en fantastisk soloppgang over fjellheimen i Himalaya gir meg frysninger nedover ryggen. Det er slike øyeblikk som dette man husker hver dag resten av livet, og det er dette som er meningen med livet for meg. Kala Patar med sine 5545 meter over havet er nå besteget!

«Det er deilig å gå i mørket med hodelykten og stjerne som eneste lyskilde. Å kjenne den kalde friske luften daske mot ansiktet som holder meg lys våken gjennom natten. I egne tanker, er det skritt for skritt som teller. Man nyter hvert eneste sekund, selv om man til tider hiver etter pusten glemmer man raskt ut hvor høyt man faktisk er over havet nå «.

På toppen av Kala Pattar – 5545 m.o.h.
27 år – Bursdagsfeiring i Himalaya er ikke hverdagskost!

«Å bli 27 år, og feire bursdagen min i Nepal er ingen hverdagskost. Og hva er vel bedre enn å feire seg selv her i Himalaya og Nepal, omringet av verdens høyeste fjell på alle kanter?»

Nå handler alt om å være best mulig forberedt inn mot Island Peak og toppstøtet der, og fra Gorak Shep forsetter vandringen nedover til Dinboche igjen! Nok en gang å gi gi akklimatiseringen et boost! Høydemetere spises raskt opp nedover fra 5160 m.o.h. til 4300 m.o.h, og siste etappe opp til siste lodgde før Island Peak, Chukpung (4730 m.o.h.) hvor jeg er i skrivende stund går unna på noen få timer!

Her i Chukpung har jeg rykket å bli et år eldre. Jeg har bursdag, og 27 år viser nå alderen. For hva er vel bedre enn å feire min egen bursdag her i Himalaya og Nepal omringet av verdens høyeste fjell på alle kanter? Min egen bursdagskake og sang har jeg også hatt, og en bedre bursdag kunne jeg ikke forvente. Det ble ikke rare feiringen men den får jeg heller unne meg om noen dager da jeg forhåpentligvis har besteget Island Peak!

Nå starter alvoret for fullt! Unødvendig utstyr er blitt lagt igjen, og i morgen starter vandringen opp mot Island Peaks basecamp på 5200 m.o.h. Her skal det slappes av, testes utstyr og gjøre de siste forberedelser til toppstøttet.

Akkurat nå er formen bedre enn den noen gang har vært i høyden, men mye kan skje frem mot toppnatten. Jeg er ihvertfall så motivert og klar som jeg føler jeg kan bli for å nå toppen! Vil jeg klare å bestige min første 6000 meter?