EVENTYRLYSTNE: Vi er klare nå for eventyr! Foto: Peter Gupta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg tar med meg Peter Lind Gupta og Ivan Sigmundsen på en 3200 kilometer lang ekspedisjon i kano. Hele sommeren skal vi bruke på å krysse noen av verdens mest ufremkommelige villmarker. Eventyret er ventet å ta 66 dager. Vil vi klare det? Svaret får dere gjennom om følge reisen vår her på siden.

Ekspedisjonen vi nå legger ut på i morgen 23. juni, starter i nordlige Canada i Whitehorse. Målet er å padle Yukon River fra Whitehorse, tvers over Alaska til elvas utspring ved Beringshavet i vest. Klarer vi å fullføre turen? Ja, da vil vi skrive villmarkshistorie. Ingen nordmenn så langt vi vett om eller har forhørt oss om har gjennomført denne ruta før oss. Vi vil med andre ord bli de første norske og de yngste fra Skandinavia noensinne om vi fullfører.

Bakgrunnen for at vi legger ut på denne ekspedisjonen er en felles drøm. En guttedrøm, som vi alle tre har hatt helt siden vi var små. Muligheten til å oppleve mens vi enda kan og har muligheten til det. I tillegg til det å kunne utfordre oss selv gjennom en gigantisk utfordring. Det er alltid naturopplevelsen som er selve inspirasjonen og skal være vår store drivkraft underveis. Gleden av å kunne seg føle seg fri, og nyte frihetsfølelsen er annen motivasjonsfaktor. Muligheten til å slippe det kjedelige og hverdagslige A4 livet gjennom hele sommeren, skal bare bli helt fantastisk. Vi gleder oss enormt!

Følelsen av å kjenne på følelsen av å gå ut i det ukjente, ut av komfort sonen vår, for å mestre noe vi overhodet ikke vet hva som venter oss underveis er også en stor motivasjonfaktor. Tur gleden og minnene vi får underveis skal alltid være vår store motivasjon og inspirasjon gjennom turen.

Milevis fra nærmeste småby, vil vi være uten dekning og har kun oss selv å stole på underveis. Over 60 dager skal vi dele telt sammen.  Hvordan har vi forberedt oss? Hva blir høydepunktet og utfordringene? Hva har vi egentlig i vente og mye mer skal jeg nå gi meg min mening om.

 

EVENTYR: Padleeventyr på over 3200 kilometer langs hele Yukon River i sommer. Foto: Peter Gupta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utfordringer

Det at vi kommer til å leve tettere innpå hverandre enn vi noensinne kommer til å gjøre, er noe som kan by på utfordringer. Vi har selvfølgelig pratet en del om akkurat dette, og prøvd å sett for oss alle mulige scenarioer. Samarbeid og åpenhet blir et viktig stikkord her. Et eksempel på dette er arbeidsfordeling på ulike oppgaver underveis. For eksempel ved etablering av leir. Da er det mye som skal gjøres. Telt skal slås opp, det skal samles ved til bål, og vi skal lage mat for å nevne noe. Da sier det seg selv at det ikke blir god stemning i gruppa om den ene personen hele tiden må stå i matlaging og oppvasken eller at en person føler seg nedstemt og må ta alle møkka jobbene underveis.

«Det vil enten gå en av veiene tror jeg. Enten tåler vi ikke tryne på hverandre etter turen eller blir vi venner for livet.»

En annen utfordring underveis er om vi går tom for mat. Vi vil nærmest ikke ha mulighet til å proviantere underveis, og må med det ha med det mest av maten vi skal spise gjennom hele ekspedisjonen fra starten av. Vi skal selvsagt fiske mye underveis, men å få fisk er aldri en garant. Slik at vi kan få testet ut våre overlevelse egenskaper underveis, dersom sulten skulle bli et problem mot slutten av turen om matlageret skulle gå tomt. I tillegg vil fisking sette oss mer i fare for møter med rovdyr, ettersom de har en luktesans på nærmere 3 kilometers avstand. Det gjør at vi må være ekstra nøye med hygiene og håndtering av fisk underveis. For ingen av oss som drar på ekspedisjonen har hatt møter med hverken rovdyr eller bjørner i vil natur, og det er noe vi ikke vet hvordan vi vil oppføre oss å reagere. Vi har fått mange god råd og tips, og lest oss godt opp, men 100% forberedt kan vi aldri være før vi faktisk står ansikt til ansikt med rovdyret i den aktuelle situasjonen. Personlig tror jeg at så lenge vi viser dyrene respekt å tar alle forhåndsregler skal det ikke være noe problem slik jeg ser på situasjonen.

Videre kan sykdom også skape utfordringer for oss. Vi kommer til å møte fremmede bakterier og fremmede planter. Det er derfor viktig å være forberedt på infeksjoner og allergiske reaksjoner. Myggen der borte er også flere størrelse større enn de vi har i Norge, og kan skape problemer. I tillegg må vi kunne førstehjelp. Skulle uhellet først være ute, er vi avhengig av å kunne hjelpe hverandre om en eventuell skade skjer til vi får hjelp. Hjelpen er milevis unna, og førstehjelpen kan være med å reddet liv. Vi kommer derfor til å ha med oss diverse førstehjelpsutstyr, og medikamenter på resepter for å minimalisere risikoen underveis.  Ellers er vi klare for å ta alle utfordringer på strak arm, så er det ikke mer å gjøre enn å gjøre det beste ut av hver situasjon som skulle oppstå underveis på turen.

Sikkerhet
Sikkerhet er det som vi alltid kommer til å sette høyest til enhver tid, og til en slik ekspedisjon vi nå skal ut på er det en rekke risikofaktorer vi må ta hensyn til.  For når man skal befinnes seg i villmarker som har flere hundretusener av bjørner, er det først og fremst her vi har lagt mye fokus på når det kommer til sikkerhet.  Mitt verste scenario er å få bjørn inn i leir mens vi sover og ikke har kontroll på situasjonen. Derfor er planen å snu døgnet for å være våkne i kanoen om natta når rovdyrene er på sitt mest aktive.

Morten Brekke (t.v) er kanskje Norges mest erfaring villmarking og har gitt masse gode råd og tips til ekspedisjon. Foto: Ivan Sigmundsen

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har som sagt pratet mye om hvordan vi kan sikre oss mot et eventuelt bjørneangrep, selv om sannsynlighet for et angrep er svært liten.  For å få et innsikt i hvordan vi skal oppføre oss, har vi fått blant annet fått god ekspert hjelp om tips og råd fra kanskje Norge mest erfarne villmarking, Morten Brekke. En mann som har vært over 26 ganger på ulike ekspedisjoner i Alaska og Canada. Det har også vært mye lesing om diverse reiseskildringer av andre som har vært på tur i området, og noe av det vi har lært og som vi for så vidt vet er at bjørnen i hovedsak skyr kontakt med mennesker. Likevel kan den bli nysgjerrig på oss mennesker, for å finne ut av hva vi er og gjøre så kalte skinnangrep. Enten av ren nysgjerrighet, eller at den føler seg truet i sitt eget revir, kjenne matlukt eller vi kommer mellom ei binne med unge. Da er det viktig at vi alltid beholder roen, for det verste vi kan gjøre som for de fleste vil være en naturlig reaksjon er å løpe vekk fra en bjørn springene mot deg. Det er det dummeste vi gjør ettersom det bare vil vekke dens jaktinstinkt. Det vi da må gjøre kort fortalt; er å stå i ro, gjøre oss store og beholde roen før vi sprayer den med bjørnespray fra noen meters hold. Gode rutiner er viktig nøkkelord her. Det vil være viktig for hvordan vi oppbevarer mat, hvor vi slår opp leir og hvor vi spiser. Vi kan ikke tørke mat på klærne, ikke lag mat fra bunnen i teltet og vi bør vaske vekk alt søl underveis.  Ellers er det noen viktig hjelpemidler for å varsle mot bjørn eller forsvare oss. Av den grunn kommer vi til å sette opp snublebluss rundt leirplassen. Dersom bjørnen tråkker inn om natten vil vi bli varslet. Foruten om bjørnespray som er vår først forsvar mot et eventuelt bjørneangrep, kommer vi også til ha med en pumpehagle. Bjørnesprayen vil i de fleste tilfeller være effektiv, men ikke alltid. Pumpehagla kommer til å være ladet til enhver tid med slugs mens vi sover og mens vi beveger oss på land. Slugs er stor, tjukke prosjektiler som er kraftige nok til å drepe en bjørn. Noe jeg absolutt håper vi slipper, for har vi først fyrt av et skudd mot en bjørn, kommer den ikke i angrep for å skremme oss. Da kommer den for å drepe.

KLAR!: Jeg er klar for nok en ekspedisjon, og er bedre forberedt enn noen gang. Foto: Peter Gupta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Satellittsenderen er kanskje vært viktigste hjelpemiddel underveis, som potensielt kan redde våre liv om uhellet først skulle være ute.»

En annen viktig sikkerhetsfaktor til ekspedisjon er muligheten for kommunikasjon. Det finnes ikke mobildekning og dersom ulykken skulle være ute, kan konsekvensene fort blir store eller i verste fall katastrofale. I den anledning har vi leid en satellittsender fra St- utleie. Den senderen vi har med på turen er, Iridum GO, og vil gi oss ubegrenset tilgang på Internett. Det gjør at vi vil alltid ha muligheten til å varsle sivilisasjonen dersom vi må bli hentet ut av villmarka, noe som for meg ikke er et alternativ den dag i dag, men står det om liv og helse må vi ut! Så enkelt er det. Satelittsenderen vil derfor være vårt viktigste hjelpemiddel underveis, som potensielt kan redde våre liv om uhellet først skulle være ute.

Forberedelsene
Når det kommer til forberedelsene er vi så godt forberedt som jeg føler vi kan. Spesielt fysisk. På det fysiske har vi lagt ned et x antall timer med styrketrening for å trene overkroppen spesifikt mot kanopadling. For selv om ingen av oss har noe lang fartstid som padlere, har vi likevel mye erfaring innen friluftslivet. Samlet har vi derfor mye kunnskap om utstyr og hvordan man skal takle problemene som måtte oppstå. Vi har også tilbragt mye tid utendørs i telt og på fjellet for å være best mulig rustet her. Jeg har også vært en tur på Elbrus, Europas høyeste fjell som en del av treningen mot turen. Vi har også vært i kontakt med flere personer som kjenner området vi nå skal inn i som deres egen bukselomme. Der har vi fått mange god råd og tips av de lokale der borte, men også fra Norge. Dessuten skal turen brukes til å padle oss i form etterhvert som ukene går, slik at grunnformen vi nå har bygget opp vil komme godt med mot slutten. Vi er klare for å gi kroppene våre en sunn dose bank. Samtidig må vi anerkjenne at padleferdighetene våre nok kunne vært hakket mer utviklet. Derfor har vi hatt flere treningsturer gjennom året. Der vi blant annet har padlet i Lutsivassdraget i Sandnes og i Vest-Agders største elv, Otra.

TURGLEDE: Vil vennskapet være like godt etter turen? Foto: Peter Gupta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Vi vil bruke de første dagene og ukene til å komme oss skikkelig inn i rutinene. Da er det viktig at vi alle opparbeider et godt fellesskap og gode rutiner til enhver tid slik at alt fungerer som det skal.»

For selv om vi fysisk er godt forberedt, er jeg mer i tvil på det psykiske. Personlig er jeg godt mentalt forberedt og vet hva som kreves på lange ekspedisjoner, over flere måneder. Jeg vet det vil bli hardt og flere nedturer. Flere utforutsette ting vil skje, som vi ikke har planlagt eller kunne sett for oss. Dette kan være nok til at de fleste møter den berømte veggen. Sterkt psyke vil derfor også være avgjørende om vi skal kunne klare denne ekspedisjonen. Mitt store spørsmål er hvordan mine ekspedisjonspartnere vil klare seg. Deres tur erfaring er god, men de har ikke vært på turer som strekker seg lengre enn et par uker. Nå skal vi være på tur i flere måneder, noe som krever en helt annen psyke.

STEMNINGSFULLT: Vi satser på flere slike kvelder langs Yukon River. Foto: Peter Gupta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utstyr
Det er mye utstyr som skal med på en slik ekspedisjon vi nå har foran oss. Det er et stort puslespill som skal settes sammen, bit for bit, brikke for brikke. Rett og slett en stor prosess i seg selv. Valget av utstyr har mye å si for turopplevelsen underveis, og her har vi vært så heldig få med oss en rekke samarbeidspartnere og sponsorer til turen. Klærne bør tåle en støyt. Sol-paneler vil gi oss strøm. Kamerautstyret vil for evige minnene våre underveis for å nevne noe av utstyret vi har med oss. Vi kommer til å lage en fullstendig oversikt over alt av utstyret vårt og hvordan alt har fungert i etterkant av turen, men hovedbudskapet er alltid å teste utstyret før bruk! Noe vi nå har brukt de siste månedene på, for husk at det kan være manglet på utstyret. Nå har vi brukt de siste dagene på å veie å pakke utstyret så lett som overhodet mulig. Utstyr som blir sett på som overflødig blir lagt igjen hjemme i Norge. Grammene og kiloene har blitt presses til et minimum. Alt av utstyr vil og skal pakkes i pakkposer underveis, slik at utstyret holder seg vanntett i gjennom hele ekspedisjonen. Mat, kart, og fuel underveis til turen kjøper vi når vi ankommer Canada på lørdag. Da vil vi bruke de første dagene på å lage provianter for hele ekspedisjonen. I tillegg ligger kanoen, som er den største på det Kanadiske markedet å venter på oss i Whitehorse ved ankomst.

Høydepunktet blir hele turen i seg selv.  Det vil så klart komme nedturer, men da er det viktig at vi bruker nedturene til noe positivt og hele tiden tenke å se fremover. Uansett utfall av ekspedisjonen vil vi kunne sitte å se tilbake på dette eventyret med minner og opplevelser for resten av våre liv. Vi gleder oss nå bare til å komme i gang, og til å kunne dele våres opplevelser med dere. Tenk å være ute på tur gjennom hele sommeren? Der det kun er vi, villmarka og dens fauna. Alaska vi er klare!