Da er vi i gang

EVENTYRET: To måneder i villmarka venter oss nå. Foto: Peter Gupta

En felles guttedrøm med to gode kompiser er nå ikke bare en drøm, men en realitet. Eventyret er i gang.

Etter uendelig med timer og nærmere et år med planlegging er endelig det hele i gang. Hele Yukon River skal krysses i kano, sammen med to av mine beste kompiser.

En lang flyreise ble unnagjort på ikke mindre enn 28 timer. Tre slitne kropper var glade for å ankomme, Whitehorse, vårt startsted for ekspedisjonen. De første dagene gikk ut på å fikse resten av provianter og utstyr til turen, og den 26.juni kunne vi endelig sette kanoen på elva for første gang. Nesene våre er vendt mot Beringshavet som er målet for turen, og lite aner vi hva vi har i vente på de drøye 3200 kilomterne gjennom villmarka.

Vi har nå vært på tur i snart en uke, og hvilken start vi har hatt. Ikke bare har værgudene vist seg fra sin best side med sol og lyse kvelder døgnet rundt, men det tok ikke lange tiden før vi fikk vår første smakebit av villmarka og nærmøte med dyrelivet. Ørner som sirkler og flakser over hodene våre på kryss og tvers av elva, har det blitt mange av. Rett og slett et daglig syn, og vi ser titalls av dem hver eneste dag. Børre Bever har det også blitt flere møter med nedover elva. For å ikke snakke om alle ekornene og gnagerne som forøvrig sprinter rundt leirbålet og leiren vår. Det har til og med blitt flere syn av skogens konge også.

«Om kveldene sirkler ørnene over oss mens flammene fra leirbålet skaper en stemning som ikke kan beskrives men må oppleves. Vi sovner til elgbrøl og ulver som uler. Vi våkner til fuglekvitring og bølgeskvulp mot land, dette er villmarkslivet slik vi helst vil ha det.» 

Ellers er det god drift i elva, og vi tilbakelegger mil etter mil daglig. Rettere sagt har vi pangstartet og tilbakelagt ca. 35 mil de første dagene. Kroppene begynner å merke den monotone bevegelsen av å sitte i ro, dag inn og dag ut i kanoen. Vi er avhengig av å stoppe flere ganger hver eneste dag for å strekke på beina, som til tider føles ut som de visner bort. Spesielt jeg, merker at rastløsheten min settes på prøve daglig, og har allerede hatt flere spaserturer langs land, mens de andre har padlet i kanoen på siden av.

Det spesiell med å være her i Bjørneland er alle hensynene vi må ta til sikkerheten til enhver tid. Bjørnespray har vi på oss hele tiden når vi er på land. I tillegg har vi en pumpehagle som alltid er ladet med såkalte slugs, for å alltid være beredt.
Maten og sekker med matutstyr, medikamenter o.l. legges eller henges opp i trær minst femti til hundre meter fra telt og soveplass. For selv om vi hverken har sett spor eller tegn av bjørn til nå, vet vi at den er der.  Spørsmålet er bare når vi vil se den første?

» Selv om det ikke har blitt noen bjørnemøter til nå. Håper jeg ikke det blir lenge til. Det er en av hovedgrunnene for at vi faktisk er her.» 

Sene kvelder rundt bålet blir det også daglig ettersom vi til nå ikke har opplevd noe nedbør på turen. Rundt bålet går praten løst, og vi har til og med rykket å ha en natt under åpen himmel langs Lake Lamberge.

Ettersom vi har sikret oss jakt og fisketilatelse langs hele elva, har vi mulighet til å variere kosten med noe etterlengtet kjøtt underveis. Noe som vil komme godt med. Det vi nå kan jakte mens vi er i Canada er; Hare, Ekorn og Pinnsvin.

Allerede på dag tre ble første kjøttbit skutt og servert av Ivan. Stolt over å skyt sitt først dyr, ble ekorn servert til frokost denne dagen. Ekornet smakte litt som kylling, og falt i god smak for alle sammen. Godt med noe kjøtt i kosten. Det kan også nevnes at vi har testet ut både maur og sprøstekte gresshopper i kosten. Spennende med nye smaksopplevelser og kunne leve av og i naturen på den måten vi gjør nå. Vi føler oss enormt privilegerte som har muligheten til å oppleve dette eventyret som vi nå er ute på.

FROKOST: Ekorn til frokost. Foto: Peter Gupta

Fisking har det dessverre blitt mindre av. Ettersom vi har prioritert lange og effektive dager i kanoen. Litt fisking har vi midlertidig klart å snike inn, og det var jeg som dro opp turens første og foreløpig eneste. En nydelig abbor på drøye 500g ble servert i går til kvelds rundt bålet sammen med litt couscous og tomatsuppe. En gastronomisk opplevelse, som nok blir en klassiker i løpet av ekspedisjonen.

Lake Lamberge er turens første innsjø, og blir også sett på som det farligste strekket på hele ekspedisjonen. Ettersom været skifter raskt og bølgene kan bli flere meter høye, er drukning noe som dessverre skjer hvert eneste år der.

De fem milene over Lake Lamberge fikk vi virkelig vårt første brutale møte med naturen på ekspedisjonen. Ved flere anledninger blåste det opp, og bølger på flere meter dunket inn i kanoen. Vi hadde da ikke noe annet valg enn å dele innsjøen opp i to dagsetapper. Ikke bare hadde naturen vært nådeløs, men innsjøen hadde sugt krefter og energi ut av våre kropper på veien over. Trygt over var vi veldig glade da vi endelig kunne slippe motvind og høye bølger, og forsette den gode driften i elva videre mot Beringshavet.

Vi har også tatt oss tid til å stoppe innom flere historiske servedigheter fra det såkalte «Gullrushet» som herjet her på begynnelsen av 1900 tallet. Forlatte landsbyer og skipsvrak er vanlige syn langs elva. I tilegg har vi alle kjøpt inn gaver som vi skal gi til felleskapet underveis på turen, for å «lette» på stemningen i gruppa. Første gave var ei fiskevekt.  Slik at konkurransen for å få den største er i gang for lengst. Hvem vil få den største fisken? Foreløpig leder jeg, men vil ledelsen holde helt ut til Beringshavet? Konkurranse innstinkte er det ihvertfall ingenting å si på.

Gave nummer to var munnspill og hver sin munnharpe. Nå blir det full boyband musikk med vår nye gruppe; Yukon Blues, langs elva. Humøret og felleskapet blir sterkere for hver dag som går, og rutinene begynner å komme på plass. Foreløpig går alt over alle forventninger.

Det eneste som ikke har funket som det skal til nå, er satellitt kommunikatoren; Iridum Go. Batteriet var ødelagt og helt dødt allerede  når vi fikk den. Det gjør at vi ikke kan oppdatere dere like hyppig som vi har ønsket. St- utleie som vi låner den av, sender nytt batteri til oss. Å går alt etter planen skal det ligge klart til oss når vi ankommer Dawson City en gang ut i neste uke. Da håper vi å kunne gi dere en hyppigere oppdateringer gjennom siste del av Nord – Canada og gjennom hele Alaska.

Nå har vi ankommet sivilisasjonen i Carmacks. Her fråtser vi sivilisasjonens goder og litt påfyll i matlageret før drøye 400 km padling venter de neste dagene mot Dawson City. Villmarkseventyret har startet, og det beste av alt er at dette bare er begynnelsen!

Villmarkshilsen Marius Fuglestad