Dårlig fremdrift og slitne kropper!

De gode dagene på elva uteblir. Regn, motvind og høye bølger preger oss både fysisk og psykisk.

Nulato er ankommet, noe som vil si at over to tredjedeler av eventyret er tilbakelagt. Nok en milepæl for ekspedisjon er med det nådd.

Etter at vi forlott Beaver har vi beveget oss hundrevis av nye kilometer vestover. Det som er spesielt med å padle vestover er at vinden ofte kommer rett mot oss, og ofte som motvind. Motvinden sinker enormt, og koster utrolig med enegi og krefter. Det har heller ikke akkurat hjulpet på motivasjonen, når moder natur har åpnet kranen. Regn, regn og mer regn, er det vi nå har vært utsatt for i det siste. La oss håpe at værgudene gir oss tilbake det fantastiske været vi var bortkjemte med i begynnelsen.

«Å padle i motvind og høye bølger er som å gå et skritt frem og to tilbake.»

Det dårlige været har medført til at de lange og sene kveldene rundt bålet har uteblitt. Mørket kommer også mer sigende på for hver dag som går, og kulden kommer da automatisk. Da er det deilig å kunne været dekket av ullprodukter fra lanullva fra topp til tå, som holder oss varme når bålet ikke kan.

På matfronten begynner vi å merke det ensidige kostholdet. Havregryn, nøtter og den frysetørkete maten preger store deler av våre daglige inntak. Da er det godt å kunne suplere med en etterlengtet kjøttbit i ny og ne. For selv om fisket har vært dårlig til nå, kan jeg hilse å si at det nå vil bli en stor forandring på akkurat det. Her om dagen kom vi nemlig over et nedgravd fiskegarn. Flere timer ble brukt til å grave frem, det råtne og ødelagte garnet. Det gikk også en del timer med sying av hull med fiske sen for å reperere alle hullene, slik at garnet var i noenlunde stand til bruk.

«Med garn og kano kan vi nå virkelig leve på ekte indanervis langs elva. Villmarkseventyret blir bare bedre og bedre».

Både fiskestangen og garnet har blitt flittig brukt i det siste, noe som også har gitt oss resultater. I garnet fanges storlaksen, ofte i kiloklassen. Langs de flere sideelvene som renner ut i Yukon River, er vannet krystall klart i motsetning til det grommsette vannet i Yukon elva. Det blir ofte speidet etter disse sideelvene for det er her fisken liker seg best. Stanga testes da som regel ut. Det er ikke alle elvene som er lette å finne men man kan se det på det klare skille i vannet.
MEN det er ikke bare fisken som oppholder seg her.

«Slik vi har sett og erfart ser vi bjørnen lenge før vi hører den. Den beveger seg som en skygge. Hvert bjørnemøte er like spennende for å se dens rekasjon.»

At vi har kommet oss inn i det tykkeste bjørneland kan vi nå skrive under på. Flere møter med dem har det blitt, både på kort og lang avstand. Det er spesielt svartbjørnen vi ser mest til, og det er den vi bør frykte mest om vi skal tro de lokale. Noe vi selvsagt gjør! Lytt ALLTID til lokalfolket er en viktig leveregel som jeg alltid bruker på mine ekspedisjoner. Grunnen for at vi må være mest forsiktig med svartbjørnen, er rett og slett fordi den er minst forutsigbar. Nå som vi har sett så mange svartbjørner kjenner vi på et stort savn fra Alaskas stolthet. Den vakre og store grizzlyen som vi kun har sett ved et par anledninger, håper vi nå og få et ordentlig nærmøte med i nærmeste fremtid. Ellers har dyrelivet skuffet enormt med kun noen elgmøter, en håndfull ørner og en svømmende mår.

Selv om dyrelivet til tider skuffer, forsetter naturen nok en gang å imponere. Fjellene er ikke lenger bare skogkledde. Den kvasse og fine steinen glimter nå frem på toppene, og det kan minnes om de majestetiske fjellene i Nord— Norge. Store deler av ferden vår har vi observert jordras og steinras, både store og små. Det er disse som gjør at elven ikke lenger er krystallklar, men full i jord og sand. Selv trærne som en gang stod langt over elva flyter nå forbi kanoen. Terrenget rundt oss er fortsatt fullt av ugjennomtrengelig skog, og nå som høydemeterene har sunket kommer også blodsugerne frem, myggen. Her i Alaska kommer de ikke i titalls som i Norge, men i tusenvis! Noe vi har fått erfare godt i det siste. For å si det sånn så må blant annet toalettbesøkene være utrolig kjappe. Under vært besøk settes det nye rekorder for å slippe unna med baken i behold for å si det mildt. På det verste må vi jogge mens vi spiser.

« Eventyrere med samme mål, går ofte godt i lag rundt samme bål».

Det er ikke bare møtene med tettstedene og de fastboende langs elva som gjør eventyret rikere. Eventyrere og andre forbipasserende på elva gir oss både sosial stimulans, og de deler lett sine opplevelser. Bjørnmøter er oftest det samtalene glir i gang med. En tysker med navn Felix gav oss 10 kilo med hermetikkmat før han la padleårene sine til sides og takket elven farvell like ved Datlon Highway. Like etter at vi sa farvell til Felix møtte vi en gammel veteran med navn Dave og 9 universitet studenter. Underbevisst har det nå blitt er lite kappløp som vi alle føler på. Hvem vil sette kanoen sin først i det store Beringshavet?

Kanoen vendes nå sørover, og neste tettsted er ikke før flere hundre kilometer nede i elva ved Holy Cross. Da vendes kanoen vestover igjen for siste gang før havet. Vil den kraftige motvinden forsette å gi oss liten fremdrift, eller vil lukten av havet komme raskere enn ventet?

Villmarkshilsen Marius Fuglestad