I mange år har jeg drømt om en ekspedisjon i et området med et rikt dyreliv og vakker natur. Den drømmen har allerede nå gått i oppfyllelse.

Langs elvebredden forsetter det imponerende dyrelivet. Ekornene støyer i tretoppene, pinnsvin som lusker i buskene og fisken vaker rundt oss på alle kanter. Ikke minst har skogens konge vist seg frem som den majesteten den faktisk er. Ikke bare er den mye større enn den Skandinaviske og norske, men alt er større her. Det er som å være på en stor villmarksafari. Ingen dager like, dette er det eventyret vi har drømt om.

«Dyrelivet er enormt. Ørnene sirkler over oss og langs elva, og alle beverne som slår med halen mot kanoen er et daglig syn. Vi blir faktisk mer skuffet om vi ikke ser dem i løpet av dagene. Møtene har nærmest blitt en tradisjon».

 

Eventyret hadde ikke vært komplett uten å få se bjørnen i det ville. Det har vi nå gjort. For selv om beistene glimtet med sitt fravær de første dagene, har vi nå ikke bare sett en, ikke to, men hele tre stykker! Det første synet ble en grizzly som kunne skimtes i det fjerne, vandrene nedover fjellsiden. Svartbjørn derimot har vi fått oppleve på nært hold ved to anledninger. Det første møtet, som forøvrig er våre livs første nærmøte med en vill bjørn, ble et møte vi sent vil glemme. En ung hann kom svømmende, kryssende over elva like foran kanoen vår. På det nærmeste var vi nok kun 4-5 meter unna. Vi ble sittende og nyte det fantastiske synet til fulle. For en mektig opplevelse! En opplevelse vi kommer til å huske for resten av våre liv.

 

 

 

 

 

 

 

 

Bjørnemøte nummer to, var av den sjarmerende sorten. En forlatt liten bjørneunge kom vandrende i mot oss langs elvebredden, men forsvant så snart den fikk øye på oss. Erfaringen vår til nå tilsier at bjørnen redd for oss. For med hvert møte har den forsvunnet så snart den har fått øye på oss. Vi er definitivt i Bjørneland!

« Å sove i Bjørneland er bare helt fantastisk. Sjeldent har jeg sovet bedre enn akkurat her. Tenk å kunne dele nabolaget med slike fantastiske skapninger. Av og til føler jeg med som verdens heldigste».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I Carmacks, som var forrige sivilisasjon vi besøkte langs elva. Var vi så heldig å få være med å feire Canadas 150 årsdag, og det på selve nasjonaldagen deres. Vi ble invitert på grillfest i parken, og ble servert deilige burgere og kaker. Helt supert!

Gjestfriheten til folket her i Canada er overveldende. Praten går ofte løst, og alle er stort sett høflige og vennlige mot oss. Spesielt møtene med de innfødte eller som de kalles her borte «first nations», har vært spesielle. I et samfunn som stadig blir mer og mer modernisert , er det trist å høre dem fortelle om hvordan samfunnet skviser dem gradvis mer og mer ut av det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På elva har det vært lange dager, og på det meste har vi tilbragt over 12 timer i kanoen.  For ruten vi har lagt opp til krever at vi padler over 50 kilometer hver eneste dag. En distanse mange har tvilt på at vi klarer. Vi er ikke bare i rute, men foran skjema. Siden vi forlott Carmacks har vi padlet nye 400 kilometer, og har nå  tilbakelagt 752 kilometer på turen. Det vil si at vi har tatt over en fjerdedel av den totale lengden de første ti dagene. En bragd i seg selv med vår lille padle erfaring.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilometer jaget har satt sine spor og kostet krefter, men samtidig er vi blitt mange opplevelser rikere. Naturen som omgir oss er full av overraskelser. På en dag kan været skifte fra sol og skyfri himmel, til lyn og torden i løpet av minutter. På toppen av det hele varer solnedgangene i timesvis.  Solnedganger som maler himmel med de vakreste farger dere kan tenke dere. For på denne tiden av året faller aldri mørket på for alvor, eller som jeg liker å si det; For livets glade gutter går solen aldri ned.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

« Ikke bare er naturen villere og mektigere her, men alt er større. Til tider føler vi oss som små landemerker sett ut i fra et flyvindu.»

Det var tre slitne kropper som ankom Dawson City for et par dager siden. Et tettsted  preget av sin storhetstid under gullrushet for godt og vel 100 år siden. Veiene er gruslagte, arkitekturen er utført i rendyrket cowboystil og her kan man få servert whisky med en ekte mennesketå i. Vi har i den anledning brukt hviledagene konstruktivt ved å gjøre vårt ytterste for å skli inn i omgivelsene. Nå har vi fråtset i de godene den siste ordentlige sivilisasjonen på turen kan gi oss. Matlageret er fullt opp, og kanoen er igjen pakket opp.

Villmarkshilsen Marius Fuglestad