Jaktet på av Ulver!

Kiloene har rast, og målstrekken nærmer seg med stormskritt. Lukten av havet kjennes for hvert padletak som tas, men de siste ukene har ikke bare vært en dans på roser for oss.

Etter at vi forlot Nulato har vi nå padlet flere hundre nye kilometer. Turens siste tettsted Emmonak, er med andre ord ankommet. De siste ukene har vi padlet både sørover og nordvestover. Tettsteder som Kaltag, Holy Cross, Russian Misson, Pilot Station, St.Mary og Mountain Village er besøkt.

Indanerstammen, Athabascan, som har preget store deler av den første tiden vår i Alaska er nå byttet ut med  Pycan. Pycan stammen er kjent for å være hakket hyggeligere og mer gjestfrie enn Athabascan, noe vi har fått erfare. Ofte som det er møter vi båter langs elva, og repsekten for oss kanopadlere er ofte stor. Motorene senkes, og som regel blir det en hyggelig prat. Men fyll og rus preger desverre disse samfunnene langs elva for de innfødte, noe vi har fått sett ved flere anledninger. Noen ganger er det bare flaks at beruste indinaere ikke kjører oss ned, mens vi sitter i kanoen vår for å innta en matbit. Da kommer det noen saftige glosser fra meg, som blir slengt til dem, mens de smiler og kjører videre.

August har kommet til Alaska. En måned som er beryktet med sitt hardføre vær. Regn og stormer preges ofte denne tiden av året i Alaska. Indianerne her forklarte oss at den første dagen i måneden er spådagen. Hvis det regner den første dagen den måneden vil det da bli mye regn, og vi kan bekrefte at det utsagnet stemmer meget overens med virkeligheten.

Regnet høljer ned og vinden kommer ofte fra vest, og da sparer den ikke på kreftene for å si det mildt. Solen som titter frem innimellom regnskurene nytes til det fulle, men vi må også vinke farvel til solen tidligere enn vanlig. For nå begynner vintermørket å senke seg over Alaska. Litt etter litt blir dagene stadig mørkere, og stormene kommer stadig oftere. Å det var en av disse dagene at hele denne ekspedisjonen og eventyret kunne fått en dramatisk og brutal slutt.

Det som ikke skulle skje, skjedde. Vi hadde hatt en nydelig dag med strålende sol og lite vind. Kanoen ble dratt opp på land og vi kasta oss kjapt i soveposen etter et godt måltid på en flott øy. Vi legger oss etter en drømmedag, og våkner til et mareritt. Kanoen er borte!

Som første mann ut av teltet prøver jeg å finne kanoen i den vanvittige stormen som hadde kommet til live i løpet av natten. Langt der ute på elver lå den å fløyt. Vinden og bølgene ble ikke enige om hvilken retning de skulle sende fartøyet vårt. Det ble bare en mellomting, tvers over elven.

Ivan og Peter våkner kjapt til liv etter all banningen og stekiningen min utfor teltet. I ren panikk løper Ivan i bare bokseren ut i vannet, og legger på svøm. Misslykket og misfornøyd kommer han tilbake med krampe og skjelvinger. «Det er for langt», roper Ivan mens han halter seg opp til soveposen.

Vi må nå legge en god slagplan for å unngå å måtte avbryte eventyret på grunn av en flau rutinesvikt. Det gjør at jeg, i samarbeid med Peter prøver å være i det kreative hjørnet. Resultatet blir å lage en liten flåte av mattønnene våre. Jeg setter meg kjapt oppå for å gjøre et helaftens forsøk på å nå ut til kanoen. Det hele blir med forsøket, og godt nedfryst å hakkende tenner må jeg skuffet vende snuten tilbake til teltet. To mislykkede forsøk. Hva gjør vi nå?

Kanoen forsetter å drive mer og mer vekk fra land, og en ny plan kokes sammen. Denne gangen, er farene og utfordringene større. Jeg må ta en sjef avgjørelse, og joker kortet må brukes. Det blir nå eller aldri om denne ekspedisjonen skal forsette er vi alle enige om.

For rett over to kilometer lenger nede i elva lå det en fish camp på andre siden. Elva måtte da krysses, og noen må svømme over i håp om å få kontakt. Jeg ligger dypt nedkjølt å hakker tenner i soveposen etter mine forsøk på å redde kanoen tidligere, og MÅ få varmen i meg igjen før jeg kan gjøre noe som helst. Det gjør at tiden renner ut, og Ivan og Peter melder seg da frivillig til å krysse elva. De legger på svøm med mattønnene på ryggen som en ekstra sikring i vannet. En svømmetur som skulle vise seg å bli deres livs lengste i storm og meter høye bølger. Tiden går, og etter en halvtimes tid forsvinner de ut av synet til meg, som må blir igjen for å forsvare teltet mot stormen. Vi har ikke råd til å miste villmarksboligen også!

Etter 1 time og 15 minutter ute på elva, blir Ivan og Peter tatt av strømmen. I stor fart flyter de nedover og klarer ikke å komme i land. De kjemper og kjemper mot naturens krefter, og Peter blir raskt nedkjølt. Heldigvis har folket i fish campen fått øye på dem, og handler raskt. De hiver seg i bølgene, og plukker først opp Peter, deretter Ivan.

På fish campen blir de tatt i land og varmet opp inndendørs. Indianerne hadde reddet dem ut av den nådeløse elva. Luksuriøst blir de servert elghode suppe og elghjerte stuing. Tiden går. Lite vet jeg som sitter på andre siden, og prøver å holde roen så langt det lar seg gjøre midt oppi det hele. Bekymringene går, og tankene svirrer godt i hodet. Jeg fryktet det verste, men håper på det beste. Jeg forbereder meg til å skrive dødserklæring til pårørende etter 8 timer er gått. Etter godt over 9 timer hører jeg lyden av en båt som nærmer seg. Jeg sprinter ut av teltet, og veiet med armene så høyt jeg kunne. En stykk kano,  og to stykk glisende eventyrere stod på bauen. For en glede! Kanoen var reddet og ekspedisjonen kunne forsette!

Dagen etter galskapen padler vi ned til de livreddene Indianerene, og jeg får bade litt i luksusen som Peter og Ivan fikk dagen før. Fantastiske mennesker og utrolig god mat! Som takk for hjelpen og gjestfriheten gav vi dem garnet vårt.

For selv om moder natur gir oss motgang gir dyrelivet oss oppgang. Lange dager med mye padling har blitt en rutine, men tanken på å få tilbakelagt kilometere stanser fort når vi observerer dyr. En stor elgku med kalv løp ut i elven noen hundre meter foran oss. Det tok ikke lange tiden før jeg og Ivan ble enige om å gå i land for å gjøre et forsøk på å ta noen bilder av det vakre vi så. Peter blir til slutt med. Stille og listig sniker vi oss inn på en 40 meters avstand, jeg først. Da skjer det utenkelige!

En ulv, som jeg først tror er elgkalven dukker opp av intet ut fra skogholtet. Den er kun 10 meter foran meg på det nærmeste. Et titalls meter bak meg sitter Ivan og Peter fokusert på elgen. Jeg gjør dem oppmerksom på ulven, og tenker fort at dette synet må nytes til det fulle. Da vi trodde at det vil bli et kortvarig møte som forrige ulvemøte.

Det ble absolutt ikke et kortvarig møte. Denne ulven hadde med seg MANGE venner. Den ene etter den andre kom ut i fra buskene fra skogholtet. Vi kunne telle 13 ulver og høre ulvehylene til de andre som stod klar i buskene. 3 magre padlere stod i veien for 30 elgsultne ulver. «Hva i all verden skal vi gjøre nå?

Jeg lister meg baklengs og forsiktig ned til de andre med full fokus på ulvene. Stille går vi ned på huk for å gjøre oss mindre i terrenget, og på den måten si at vi ikke er noen trussel. Alfahannen beveger seg i halvsirkler rundt oss, bjeffer, grunter og uler for merkere seg. Elgkuen benytter muligheten og smyger seg bort, mens ulvene rettet fokuset på oss. Det var da vi innså at vi er blitt bytte.

Jeg lister meg baklengs og forsiktig ned til de andre med full fokus på ulvene. Stille går vi ned på huk for å gjøre oss mindre i terrenget, og på den måten si at vi ikke er noen trussel. Alfahannen beveger seg i halvsirkler rundt oss, bjeffer, grunter og uler for merkere seg. Elgkuen benytter muligheten og smyger seg bort, mens ulvene rettet fokuset på oss. Det var da vi innså at vi er blitt bytte.

Sakte går vi mot kanoen. Ivan fyrer av et skudd fra pumpehagla for å gjøre et forsøk på å skremme den massive flokken. Skuddet resulterer til at ulvene tar noen skritt tilbake og hyler ut i full allsang. Jeg svarer med en spøkefull uling tilbake, og frysningene som kommer av at 30 ulver uler i kor er ubeskrivelige.

Trygt setter vi oss i kanoen, og fortsetter padlingen etter tidenes naturopplevelse. Samtalemne resten av den kvelden sier seg selv. Men naturopplevelsene tar aldri slutt, for vi skulle selv få oppleve å jakte som rovdyr.

For langs den hvite elva Yukon er det mange småelver som renner ut. Disse er krystallklare og hjemmet til mange store laks. Vi la i land på en av dem en solrik dag, for å prøve lykken. I det vi kikker ut i elven kan vi se store laks svømme forbi. Elva er drøye 40 centimeter dyp, med steinete sandbund.

Spoon og spinner festes på stanga og vi prøver lykken, uten hell. Jeg bestemmer meg raskt for å ta saken i egne hender. En laks svømmer opp ved siden av oss og jeg tar en lynkjapp avgjørelse på at denne skal fanges med hendene. Like rask som jeg var uti elven var jeg også opp på land for å sikre meg fangsten. Et beist på 2,7 kg spreller med kraft. Hvilken fantastisk følelse å fange fisk med bare hendene!

Det tok ikke lang tid før Ivan bestemte seg for å gjøre det samme. En kongelaks svømmer i samme strømmen som den forrige. Det lange kroppen til Ivan flyr ut i vannet og opp kommer han med en feit kongelaks på 3.3 kg. Det ble grillings på oss for å si det sånn!

Havet er i sikte, og sjølukten blir stadig sterkere. Nå gjenstår kun «sjamøretappen», og 25 kilometer av dette fantastiske eventyret. Da kan vi forhåpentligvis slippe jubelen løs. For da vil vi ikke bare være de første norske og yngste fra Skandinavia som padler hele Yukon River i sin helhet. Men også de første i verden til å padle tre i en kano i moderne tid i følge de innfødte og indianerne langs elva.

Vil vi lykkes? Eller vil en ny katastrofal rutinesvikt sette en stopper for dette villmarkseventyret en gang for alle?

Villmarkshilsen Marius Fuglestad