Vi klarte det!

Etter 52 dager på tur kunne vi endelig strekke hendene i været, å slippe jubelen løs. Yukon River er tilbakelagt, og hele Alaska på tvers er krysset.

Et eventyr som har innholdt det meste er nå over. Den 16.august ble havet nådd, og som de første nordmenn og yngste fra Skandinavia noensinne ble et stykke villmarkshistorie skrevet. I følge de innfødte langs elva skal vi også være de første i moderne tid til å padle tre stykker i en kano.

Vi klarte det! Over 3200 kilometer er nå padlet. For en deilig følelse det var å endelig kunne se havet. En drøm hadde gått i oppfyllelse, og en bragd i seg selv med vår lille padle erfaring før turen. Vi har hatt oppturer og nedturer. Vi har kjempet for livet, kriget i motvind, meter høye bølger og storm. Vi har solet oss, badet og hatt de mest utrolige opplevelsene folk flest bare kan drømme om. Det har rett og slett vært et eventyr med stor E, fra start til slutt. For er det en ting som er sikkert, så er det at det er opplevelsen og helheten i seg selv som har vært det store høydepunktet.

Nøkkelen til suksess har vært godt samarbeid og gode rutiner. Personlig har det vært et stort ansvar og en lærerik prosess, og ha med meg to relativt ferske friluftspersoner på ekspedisjon. Det har vært perioder som jeg har mått tatt tunge og store avgjørelser, selv om ikke gruppa alltid har vært enige i mine beslutninger. For sikkerheten settes alltid først på mine turer, og mitt mål før turen var at vi skulle komme like hele fra turen som da vi startet.

Selv om kiloene har rast av oss, har vi vært utrolig heldige med ingen sykdom på turen. I tillegg har kroppene fått kjørt seg skikkelig. Ødelagte skuldre, ryggsmerter og slitne kropper er nå fasiten. Noe små krangling har det vært, men det skulle nesten bare manglet når vi lever så tett innpå hverandre over så lang tid. Som ekspedisjonsleder er jeg nå utrolig stolt over Ivan og Peter, for hva vi nå har gjennomført sammen. De har imponert meg stort med sin stå på vilje og pågangsmot gjennom hele ekspedisjonen. Det har vært en ære og ha dere med på tur!

Dagene før vi ankom Emmonak var innholdsrike, lange og harde. Været har på ingen måte spilt på lag med oss, og vist seg fra sin verste side. Med storm i kastene har vi kjempet i motvind og høyebølger. Båter har holdt på veltet oss med flere anledninger, men uten hell. Vi har faktisk ikke veltet en eneste gang underveis gjennom hele ekspedisjonen, noe vi er litt stolt over utifra værforholdene innimellom.

Den største nedturen kunne fått katastrofal konsekvens, og det kun noen dager før Emmonak og havet. Vi klarte det utrolige. Vi havnet på villspor i en av de mange side elvene som er på slutten mot havet. For uten kart og hundrevis av øyer i åpent landskap som har vært på slutten av turen, er feilmarginer minimale. Resultatet ble 25 kilometer innover en sidelev, og padling gjennom natta. Vi hadde ikke noen valg. Vi måtte snu, å bite i det sure eple. I kraftig motstrøm, ble det maks to kilometer i timen. Med andre ble det turens lengst dag på elva, over 16 timer.

Den siste uken har alle tre vært meget lei av all padlingen. Da hjelper det på med de små gledene i hverdagen. Først padler vi i kraftig regnvær, og ut av intet duker en svær elgku rett ut av et skogholt like ved kanoen. Kun 10-15 meter fra kanoen. Jeg skvetter til, og det gjør elgkuen også. Den forsvinner raskt innover skogen igjen, og vi nedover elva. En annen dag er vi oppe til sent på natt, og finner turens dårligste leirplass. En sandøy, som etterhvert blir til et gjørmehull. Uansett, det er blikkstilt og ingen vind. Jeg og Ivan ligger oppe å hører at det plutselig rusler i vannet like ved teltet. Et stort dyr utifra bevegelse ne. Vi fryktet det verste; bjørn i leir. Ivan tar hagla, stikker hodet febrilsk ut av teltet og synet som møter ham, er en elgku som spaserer tvers gjennom leiren vår. Den forsvinner like raskt som den kom, og vi sovnet lettet. Neste dag får jeg øye på en rev langs elva. Vi legger inn for å prøve å få noen bilder av turens første rødrev. Plutselig dukker ikke bare en, men tre rever opp. En mor med unger. Vi blir sittende i ro, og på det nærmeste kommer en av ungene kun en drøy meter foran meg og Peter. For en opplevelse!

De siste milene fra Emmonak mot havet er på papiret en sjarmør etappe i seg selv. Men tidevann, og kraftige strømmer fra både Yukon og Havet skaper en kraftig ubalanse i elva. Det gjør at alle de innfødte i Emmonak fraråder alle padlere på det sterkeste å dra ned til havet. Flere kommer aldri tilbake igjen, men for oss ble det en fantastisk opplevelse. Vi var aldri i tvil, vi skulle til havet om vi så måtte gå det siste stykket. På blikkstillt vann, ble de siste milene unnagjort på under to timer. Kun et par små bølger i mellom var det som prøvde å skape utfordinger for oss. Med andre ord gikk alt som en drøm, og etter å slipt jubelen løs å nøde synet av havet i en times tid padlet vi oppover elva igjen til en liten øy. Der slo vi leir med en stor gjeng med amerikanere, som vi traff tidligere på turen som også fullførte turen samme dag som oss. God mat, god stemning, gode historier og flere bekjentskap rikere ble det en verdig slutt på ekspedisjonen foran leirbålet til sent på natt. Snipp, snapp snute så var Yukon River eventyret ute!

Nå har vi booket om våre flybilletter til Anchorage, og ser frem til noen velfortjente og rolige dager i sivilisasjonen før vi setter kursen tilbake til Norge i slutten av måneden. Nå skal vi dusje, fråtse i mat og feire på ekte Sandnes vis.

Tusen takk til alle våre sponsorerer og samarbeidspartnere som har gjort dette eventyret mulig. En spesiell takk må rettes til Alexander Sjursen, som har styrt mine sosiale medier og hjemmesiden mens ekspedisjonen har vært.

Villmarkshilsen Marius Fuglestad