Maren Ueland har dessverre sett seg nødt til å avbryte dette eventyret, og en duo har blitt til en solo ekspedisjon.

Island (2018): I går morges, like før vi skulle forlate Laugafall. Plassen hvor vi hadde hviledagen vår på, kom Maren bort til meg og ønsket å ta en samtale med meg. Akillesen hennes var blitt verre, og hun ønsket derfor å trekke seg med umiddelbar virkning fra ekspedisjonen. Hun ønsket ikke å tyne akillesen og føttene sine mer langs den vulkanske ørkenen, ettersom hun kunne risikere å måtte stå over flere skolerelaterte prosjekter på friluftslinjen om en måneds tid.

Siste jeg så til Maren på Island turen…

Jeg prøvde så klart å overtale Maren til å fortsette en dag til, men hun hadde bestemt seg. Eventyret stoppet her for hennes del. Men hennes sterkeste ønske var at jeg skulle fortsette eventyret uten henne. Selv om jeg ærlig må innrømme at jeg gikk noen runder med meg selv for om det var verdt å fortsette denne turen som et solo prosjekt. Men siden Maren ønsket det så sterkt, bestemt jeg meg for å gjennomføre tvers over Island turen med stil. Jeg fortsetter nå sørover alene, og ekspedisjonen er blitt til en solo tur.

«Det er en med en bismak at jeg forsetter dette eventyret alene. Men ettersom dette er noe jeg selv vil, og Maren selv ønsket sterkt. Skal jeg gjøre mitt for å fullføre ekspedisjonen for Jæren og Sandnes ære. Maren du var fantastisk turpartner, og kommer til å bli savnet på ferden sørover «.

Nå er jeg alene på Sagaøya!

«Å vandre i den vulkanske ørkenen alene, er ikke de kjekkeste man gjør. Samme landskap, mil etter mil på føtter som verker gjør at det blir noen utrolig lange og flate mil».

De første skrittene fra Laugafall i går var de tyngste å lengste hittil på turen. Men kroppen føltes bra, og det var godt å få den i bevegelse igjen. Milene gikk raskt i går selv om landskapet ikke forandret seg noe særlig langs de åpne lavaslettene. Da er små høydepunkter i hverdagen gull verdt. Først kommer jeg over det som nærmest føltes å med i en god gammeldags film. Da først seks til syv ryttere kom med svære flagg i mot meg, etterfølgt av en flokk med Islandsk hester på godt over femti stykk. Før heste toget ble avsluttet med noen ryttere bakerst. Disse skulle altså bare flytte beite nå som sensommeren nærmet seg.

Andre høydepunktet i går kom like før jeg byttet ut vei F752 med F26. Da møtte jeg turens Første Island på langs vandrer. Pawel fra Tsjekkia hadde vært på tur i 10 dager, og vi slo av en prat som resulterte i at vi fant slo opp en felles camp igår kveld. I dag skilles våre veier nå som han drar nordover og jeg sørover. Foran meg har jeg nå drøye 24 mil igjen å traske å nærmer meg halvveis. Planen er å gå mellom 25 til 30 kilometer til dagen nå, og vil da være fremme mellom 8 til 10 dager om alt går som planlagt på sørspissen av Island.

Det vil bli mye ufrivillig bading i det iskalde brevannet, da det vil bli flere elvekryssinger de neste dagene. Dette er forøvrig det som blir sett på som det farligste og største utfordringen på hele ekspedisjonen. For meg personlig vil nok den største utfordringen være å ha kontroll på smertene i min Akilles og mine føtter som dukket opp etter gårsdagens etappe. Men det er bare å bite tennene sammen, ta en dag av gangen, og gjør det beste ut av situasjonen, så vil nok alt gå seg til etterhvert.

Ekspedisjonshilsen
Marius Fuglestad