Siste innspurt!

Det Islandske høyfjellet og Høylandet er over for denne gang, og en milepæl på turen er nådd. 

ISLAND (2018) : Området som er mest fryktet på hele Island, og som er dominert av elver, lavaørkener, vulkaner, lava formasjoner og varme kilder er NÅ omsider over, etter nærmest en ukes vandring i sammenhengende landskap og terreng.

«Å gå mil etter mil, dag etter dag, i et og samme landskap gjør noe med psyken. Ensomheten kommer raskere, og aldri før har jeg måtte jobbet så mye med meg selv som under denne siste ukens vandring i lavaørkenen.»

Området har vært både barskt og øde, og minner mest om å traske rundt i et månelandskap eller å være på en annen planet, som jeg har nevnt tidligere. Dette er plassen hvor man går i uberørt natur og hvor det aldri har bodd mennesker før. Det er har vært et enestående naturområde på godt og vondt, og skal inneholde det meste av hva den islandske naturen har å by på. Samtidig er området farlig for de uforsiktige, og som ikke kjenner til farene i naturen på Island. Spesielt elvekryssingene er fryktet for de fleste «Island på langs» vandrere. Det var også det jeg ble advart mot på forhånd, som i tillegg til været skal være de to største og farligste utfordringene på hele ekspedisjonen.

For når det kommer til elvekryssingene, har det blitt et godt antall tosifret elver som har blitt krysset siden forrige oppdatering. Å krysse elvene her, er ingen spøk! Det kan jeg love dere! For om sommeren her på Island fører til at is smelting fra breene fyller opp elvene. Det har gjort at jeg har sett meg nødt til å endre litt døgnrytmen, og legge de alle verste elvekryssingene så tidlig på morgningen som overhodet mulig. For det er da det er minst vann i elvene, rett og slett fordi at det er mindre is smelting om nettene. Men nå er det verste over, og den siste elven skal nå være krysset. Men det har blitt mange kalde og forfriskende opplevelser i det brevannet man må krysse og av til svømme over. Heldigvis har det ikke blitt eller vært noen skumle opplevelser her, men man for kjenne på rask nedkjøling kan jeg love dere. Da er det bare å komme seg raskest mulig over, og få varmen i seg igjen.

«Elvekryssingene på Island er ingen spøk. Vannet fra breene gjør at det blir et kaldt og forfriskende bad på rekord tid, og man blir raskt nedkjølt i temperaturene ned mot 0 grader . Man bør virkelig ha erfaring fra elvekryssing tidligere, da strømmene kan være meget sterke i elvene, noe jeg har hatt gjennom mine tidligere ekspedisjoner og eventyr.»

Jeg har også rykket et besøk i det som er Island og Europas største nasjonalpark; Vatnajökull. Det er et av de få høydepunktene der landskapet faktisk har vært litt grønt og frodig underveis på den siste ukes vandring, ellers har jo som sagt landskapet vært veldig monotont og til tider meget kjedelig å vandre i. Utrolig å se hvor grønt og frodig det faktisk var i dette området her. Her lå også turens siste turisthytte Nýidalur, som ble utforsket.

Det ensformige landskapet gjør som sagt noe med psyken, og aldri før har jeg måttet jobbe så mye meg selv og hodet mitt som jeg har gjort gjennom dette eventyret til nå. Derfor har tempoet bevisst blitt skrudd opp fra min side, og lengre distanser og lengre dager som fasit. Dette har jeg rett og slett gjort for å holde oppe motivasjonen. For jeg skal ærlig innrømme at etter Maren forlot ekspedisjonen har jeg slitt med motivasjonen, og har som sagt virkelig hatt nødt til å jobbe med meg selv, og flere ganger har jeg vært inne på tanken om  å gi meg. Da jeg har følt at mye ekspedisjonen og dette eventyret mistet sin skjerm og glede når Maren dro.

Tempo økningen og lengre distanser har jo så klart gått utover meg selv, og gått på bekostning av smerter. Store smerter. Føttene mine verker som aldri før nå, og blemmene og gnagsårene vokser seg større og større fra dag til dag. To hovne og blåe akilleshæler, samt et verkende kne gjør ikke akkurat akkurat smertene og saken bedre. Det er rett og slett et smertehelvete, og er kun min beinhinnebetennelse under min Norge på langs tur i 2016, at smerter har vært større for meg enn hva jeg har akkurat nå. Det gjør at jeg er avhengig av å tygge smertestillende daglig nå. Det gjør faktisk så vondt å gå og ta på seg fjell skoene nå, at jeg rett og slett ikke klarer å gå vanlig lenger. Nå må jeg halte med sørover, og funnet en teknikk som fungerer sånn noenlunde uten de store smertene kjennes. Jeg har faktisk haltet de siste 8-9 milene nå.

For selv med smertene klarer jeg fint å gå mellom 30 til 40 kilometer til dagen, fordelt på økter på mellom 10 til 14 timer. Dette har nok også hjulpet på suget etter snusen som har uteblitt da kroppen er så sliten etter dagsetappene, at jeg går rett i posen etter middagen er inntatt. En annen ulempe med lengre dager og større distanser er at kiloene bare raser av meg, og beltespennet har aldri vært så innstramning som det er nå og er allerede på det strammeste.

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg selv velger å pinne meg selv og kroppen min som jeg gjør av fri vilje, men har jeg først bestemt for et mål, så skal målet fullføres! Koste hva det koste vil! Og det gir meg en fantastisk stor mestrinsfølelse, og man lærer stadig selv og ikke minst kjenne sin egen kropp på en helt ny og interessant måte. Alt ligger i hodet, så enkelt er det!

Jeg kunne så klart gjort det enkelt for meg selv og sagt at nok er nok. Men det er ikke meg! Jeg har en høy smerteterskel, og selv om smertene er der, er det bare å presse seg selv til det ytterste, og kjenne på den såkalte «kjelleren», for det må jeg virkelig nå om turen skal bli en suksess og gjennomførbar. Det viktig å holde humøret oppe, selv om man helst ville gitt opp lagt seg og synes synd på selv, men dette er som sagt selvvalgt! Og da skal det fullføres, enkelt og greit, så lenge det ikke står i fare for liv og helsen! Jeg ser på meg selv som en maskin som aldri gir opp, selv om det er litt rusk i maskineriet av og til.

TOMMELOPP: Selv med store smerter i kropp og føtter er det viktig å holde humøret oppe.

Nå som månelandskapet er byttet ut med grønne og frodige enger, gleder jeg med bare til fortsettelsen og bli ferdig med turen og ekspedisjonen nå. Men skal bruke de siste dagene får å nyte dem så godt det lar seg gjøres på vandringen sørover. Havet nærmer seg! Havet nærmer seg! Jeg er klar for å fullføre dette Island eventyret med stil! Koste hva det vil! Island skal krysses! Jeg skal nå bite tennene sammen og skvise ut den siste energien!

Forhåpentligvis står jeg ved havet i sør, en gang ut på mandagen, 23.juli. I mellomtiden skal de siste 100 kilometerne haltes i gjennom sørover mot havet…

Ekspedisjonshilsen
Marius Fuglestad